¡Vaya voseo!

Paa flyplassen

2009-07-21T23:13:00.000-07:00

Aashild: Hei, unskyld, vet du naar Air France Checkinnskrankene aapner?

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Ja, den aapner i maarra klokka 0600

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Men jeg skal jo fly med dem i kveld

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Men det kan du jo ikke, det gaar ikke aa sjekke inn naa

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Men hvordan kan de stenge saa tidlig, det er jo nesten 3 timer til flyet mitt skal gaa

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Du ser jo selv at det ikke er noe folk her. Klart du ikke kan sjekke inn naa, det skjoenner du jo. Du kan ikke sjekke inn foer i morgen tidlig

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Men da har jo flyet mitt allerede gaatt

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Ja, du skulle ha sjekket inn for lenge siden. De har stengt naa. Du ser jo at det ikke er noe folk her.

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Men det staar jo paa billetten min at jeg skal sjekke inn 2 timer foer.

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Men du ser jo at det ikke er noe folk her. Du kan ikke sjekke inn foer i morgen tidlig

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Jaha. Vet du om det er en informasjon eller et Air France-kontor her paa flyplassen?

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Ja det er det. Men det trenger jo ikke du. Du trenger jo aa sjekke inn bagasjen din. Det maa du gjoere her. Etter at det aapner i morgen tidlig.

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Men flyet mitt gaar i kveld og jeg maa jo snakke med noen som kan hjelpe meg. Det maa jo vaere noen som vet hva jeg maa gjoere.

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Ja. Du maa sjekke inn paa morgenen, det gaar ikke naa.

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Vet du hvor Air France sitt kontor er?

Meksikansk vaktmann med godt utviklet jeg-vet-best- holdning: Nei

Aashild (sliten og med veldig mye bagasje): Takk for hjelpa

Fun in Acapulco

2009-07-16T20:06:00.001-07:00

Elvis har gjort det, Jhon F. Kennedy har gjort det. Naa gjoer Fride og jeg det. Vi morer oss i Acapulco, denne perlen av en by langs Mexicos kyst. Litt slitt og litt dritt, men sol og strand, det er det.

Machu Picchu

2009-07-09T07:04:00.000-07:00

Vi har vaert paa Machu Picchu. Det var veldig fint. Vi laerte ogsaa et og annet om disse gamle Inkaene som slettes ikke var saa dumme. Vi mistenker guiden vaar for aa lyge en hel del, men det faar bare vaere, morsomst er det jo uansett aa tro paa alt. Det var altsaa de gode gamle inkaene som bygde Machu Picchu med stein og slit paa omtrent 2500 m.o.h. Vaar strabasioese ferd for aa faa oppleve disse sporene etter en stolt fortid startet paa tirsdag.

Store fjell

Fride og Aashild er klare for tur

Tirsdag morgen sa vi ble hentet av en bil som skulle kjoere oss naermere denne gamle Inkabyen. Det var en lang, men fin tur. Jeg tok bilder og irriterte meg over at gringoene bak meg snakket monotont og bare om kjedlige ting.

Saa kom vi omsider fram til hostellet vi skulle bo paa i Aguas Calientes like ved Machu Picchu. Klokka 04.30 neste dag ringte vekkeklokka vaar. Det var nemlig viktig aa komme tidlig opp til den gamle byen.

Fride og vaar nye israelske venninne er med friskt mot selv om klokka er omtrent 0500

Andesfjellene var skumle saa tidlig paa morgenen

Vaar guide, Freddy, viste oss rundt og fortalte mer eller mindre sanne historier

Dette var den beste vinkelen aa ta bilde fra sa Freddy

Det var flott der. Ser ut som bare noen gamle steiner paa bildene, men det var faktisk raaflott

Freddy viste oss hvordan inkaene hadde kuttet steinene og bygd det hele

Inkaene drev mye med astronomi. Disse luringene brukte de som speil for aa see stjernehimmelen Fride og Aashild er godt fornoeyd

Ingenting som aa dingle med beida paa 2500 m.o.h

Chau Buenos Aires

2009-06-29T07:45:00.000-07:00

Naa er det tid for at Aashild drar fra Buenos Aires. Det er veldig rart, litt trist og litt fint. I morra setter jeg meg paa bussen sammen med Fride. Da skal vi reise foerst til Santiago de Chile saa videre til Lima i Perú og derifra tar vi fly til Mexico. Der skal vi moete Ragne og Paal, det blir veldig fint. Saa, den 22 juli kommer jeg hjem til moderlandet igjen, det blir veldig spennende.

Saa naa sitter jeg her da og foelelsene stroemmer paa. I de siste dagene har jeg tenkt "jada, jenta mi, naa er du akkurat her for siste gang" Eller paa veldig lenge i alle fall. Det er veldig rart. Kommer til aa savne mye med Buenos Aires. Men heldigvis gleder jeg meg masse til aa komme hjem ogsaa. Aller mest til aa moete kjente og kjaere. Og nest mest til aa spise peppermakrell.

Men midt oppi all denne ambivalensen kommer en nyhet som et utelukkende fin og gledelig. Vaya voseo kommer til aa leve videre med nye historier og skildringer fra dette kontrastfylte landet. Vaar kjaere Anna Hedlund vil ta over som skribent og humorist. Saa etter en overgangsperiode med oss begge som skribenter blkir det Anna som blir sjef for vaya voseo. Til glede for oss alle!

Anna Hedlund i Februar mens Buenos Aires enda var nytt for oss begge

Møte med en ny kultur

2009-06-25T07:50:00.000-07:00

Man kan lære å kjenne en ny kultur ved å bli kjent med dens ritualer. Ved å kjenne dens offer og gleder på kroppen kan vi lettere knytte ånd og på sikt sikre verdensfreden. Sist fredag fikk jeg muligheten til å bidra til dette da vår alles kjære Anna Hedlund inviterte oss med på å feire sol og fruktbarhet og sommer og stas på Midsommarfest hos det svenske instituttet i Buenos Aires.

Lille vackra Anna viser oss hvordan skikken er

Svenskene feiret stort at vi igjen har kommet til årets lengste dag- sånn omtrent. Dette er en gammel hednsk tradisjon har jeg latt med fortelle og vår egen Olav Trygvasson hadde kanskje en sentral rolle i begynnelsen av disse feiringene. Han skal i det minste ha vært med å gjøre om denne høytiden fra en offerhøytid til en kose-seg-med-øl-høytid.

Etter hvert kom kirka inn i bilde. De likte ikke denne hednske tradisjonen, spesielt ikke de obskøne visene som høret til. De foreslo at man hellerkunne feire at døperen Johannes ble født. Det ble ingen voldsom stemning for det.

På midsommarfesten pynter svenskene seg med blomsterkranser og fine kjoler. Vi tok denne skikken til oss og gjorde vårt beste for å vise at vi aksepterte dem og satte pris på deres kultur ved å lage blomsterkranser selv.

Fride og Åshild er fine

Ingunn er fin

Annika er fin

Svenskene feirer denne høytiden med en festmiddag. Det ble servert gravlaks med sennepsaus og sild av mange slag. Mens vi spiste ble vi til stadighet avbrutt av en kvinne som dro igang allsang. Det virker som om allsangen har en viktig samlende effekt i den svenske kulturen. Tradisjon tro gikk det medt i obskøne drikkeviser. Etter sangene løftet alle glassene sine og samlet seg til en bekreftende skål med akevitt. Det er vel nettopp sånn at i enhver kultur kan man finne likheter med sin egen, uansett hvor forskjellige de måtte være. Denne følelsen, som ga meg et smil om munnen, fikk jeg da jeg skjønte at det var akevitt de sjenket rundt.

Facundo, Fride, Åshild, Anna, Annika, Ingunn. Alle tok seg godt ut.

Jeg fikk fort en klar favoritt av svenskenes viser, det var deres "Internationell Snapsvisa" som går på melodien til internasjonalen og vitner om et folk og en kultur som også ser verdier utenfor sine egne landegrenser og som er åpne for påvirkning utenfra.

"Internationell Snapsvisa"

Mera brännvin i glaset

mera glas på vårt bord
Mera bord på kalasen
mera kalas på vår jord
Mera jorder med måne
mera måne i Mars
Mera marscer till skåne
mera Skåne, gubevars!

Gravlaks og sild gled etter hvert over i köttbullar, prinskorv og sist, men på ingen måte minst - Janssons fristelse. Fortsatt dro kvinnen i den ene allsangen etter den andre. Folk lo og moret seg. Det kan tyde på at den svenske kulturen har bevart noe av det hednske ved å sette ettertrykkelig pris på en gledelig stund i seg selv.

Dette var ikke første gang Anna Hedlund sang drikkeviser

Andre nasjonaliteter (som undertegnende) var hjertlig velkommen til svenskenes fest og vi ble også ønsket velkommen til å komme med kulturelle bidrag fra våre land. Svenskene satte tydelig pris på vårt bidrag "Vømmølstevet", noe som igjen vitner om deres åpenhet for omverdenen.

Etter middag ble det gjort klart til dans. De hadde laget en påle med noe blomster på som de danser i ring rundt. Og de sang og de moret seg. Måten svenskene beveget seg på til musikken kunne virke primitiv ved første øyekast. Men det tok ikke lang tid før vi så at denne skikken kunne minne om vår egen tradisjon med å gå rundt juletreet. Etter de var ferdige med ringdansen tok de helt villt av til gode gamle discoslagere. Unge som gamle danset og moret seg.

Slitne og fornøyde dro vi hjem fra festen noen erfaringer rikere og med en helt ny forståelse av vår bror i øst.

Felicitas Guerrero

2009-06-16T08:04:00.000-07:00

I går var jeg på kino og så en flott film basert på en sann historie 1860-tallet om Felicitas Guerrero. Felicitas kom fra en rik familie og da hun var 16 år syntes faren at det var på sin plass at hun giftet seg med en kjamperik mann som var nesten 60 år. Han het Don Martín Gregorio de Alzaga og var en av de absolutt rikeste i Argentina på denne tiden. I filmen hadde ikke Felicitas spesielt lyst til det, det er vel grunn til å tro at det var sånn i virkeligheten også. Filmens Felicitas hadde dessuten en kjæreste som het Enrique Ocampo. Da Felicitas gifta seg dro Enrique ut i krigen. Dette var nemlig på den tiden Argentina var med i en krig som utslettet omtrent 80% av Paraguays befolkning og det er klart det trengs folk til det.

Etter ei stund fikk Felicitas en sønn som de kalte Felix. Han var en nett liten gutt. Men da han var 8 år døde lille Felix. Felicitas fikk en gutt til, men han døde like etter fødselen. Dette ble for mye for for gamle señor Alzaga så han døde like etter det. Felicitas var da omtrent da omtrent 25 år og enke etterlatt med store rikdommer.

Felicitas selv

Felicitas var kjent som den vakreste kvinnen i landet og det var ikke småtterier. I tillegg til dette var hun kjent for å være god og snill og ikke minst en dyktig businesswoman som hadde tatt over din manns eiendommer. På denne tiden møtte Felicitas igjen Enrique Campo som var like forelska i henne som i sin spede ungdom. Felicitas derimot var litt i tvil. Hun traff Samuel Sáenz Valiente som var rik, bereist og flott godseier. Hun ble forelska i han og de forlovet seg etter kort tid.

Men så, på selveste forlovelsesfesten fikk Felicitas vite at Enrique hadde kommet for å treffe henne. Felicitas gikk ut for å treffe henne og de hadde en høylytt samtale. Så opphetet ble denne samtalen at Enrique trakk revolveren. Felicitas prøvde å komme seg unna, men ikke Enroque traff henne i ryggen. Resten av historien er det to versjoner av. Enrique tok selvmord eller Enrique ble skutt av Felicitas' fetter som også hadde vært forelska i henne hele sitt liv.

Dette er historien sånn som den blir fortalt. I filmen var det mer som at Felicitas bestemte seg for å rømme med Enrique, men at hele familien kom føpende etter. Fetteren prøvde å skyte Enrique, men han holdt Felicitas foran seg som gissel helt til han skjøt både henne og seg selv. Hun døde ikke momentant, så hun rakk akkurat å krype inntil han så de døde sammen.

Det var en voldsomt fin, dramatisk og romantisk film med flotte kjoler og bilder og stas.
Jeg bar blitt kjempefacinert av alle disse historiene om de gamle rikingene som går rundt
omkring her.

Filmen. Med Felicitas og Enrique

Mitt bidrag til norsk kultureksport

2009-06-14T11:54:00.000-07:00

Når man er på utveksling møter man flotte og mindre flotte mennesker fra hele verden. Før jeg dro sa mamma at jeg måtte være en god ambassadør for Norge. Det valgte jeg å ta til meg. Jeg vil vise dem hva Norge engentlig handler om tenkte jeg

Nå som oppholdet mitt i eksilnasistenes nye hjemland nærmer seg slutten velger jeg å oppsummere hva jeg her fått til av norsk kultureksport.

- Anna som er svensk har fått øynene opp for norsk musikk. Jeg skal ikke ta på meg all æren for dette, men en god del. Hun elsker Ane Brun og Madrugada og synes Lillebjørn Nilsen er litt mysig. Som representant ikke bare for et land, men også en landsdel skal jeg bruke de siste to ukene her til å smyge til henne Åge og Rotmo.

-Jeg har introdusert gammeldansk til personer fra Rakkestad, Sverige, Argentina, Finnland,USA, Spania og Panama. Størst suksess har jeg hatt i å servere den som medisin.

-Teknert, denne tradisjonsfylte varmende drikken, har jeg introdusert for folk fra Rakkestad, Sverige, Argentina, Usa, Spania, Panama, Colombia og Tyskland. Dette har vært en udelt suksess. Jeg insisterer som regel på at alle i Norge drikker mye av dette og synes det er kjempegodt.

-Jeg har begynt å fortelle hva navnet mitt egentlig betyr i festlige lag. Noen vil kalle dette partypooper, jeg kaller det en spennende inngang til den norrøne mytologiens verden.

-Jeg insisterer på at Norge er bedre i sport enn Sverige. Selv om jeg egentlig ikke bryr meg om det. Teller dette?

-Vi arrangerte 17-maifest og var kjempenasjonalistiske hele kvelden.

-Jeg dro iland en 9'er (av 10) på eksamen i politisk kommunikasjon ved å unngå spørsmålet og heller skrive om hva jeg egentlig tenker om dette stortingsvalget som kommer i løpet av året. Professoren presiserte at han hadde lært mye interessant om Norge av å rette eksamenene. Jeg følte at mitt intellekt endelig ble verdsatt.

- Snakket en hel muntligeksamen i spansk om hvor populært det er å skaffe seg thailandske koner i Norge. Høyst interessant syntes de det var.

Gammeldansk

2009-06-13T12:55:00.000-07:00

Litt skeiv gammeldansk ved Casa Rosada

Litt skeiv gammeldansk ved litt skeivt flagg og litt skeiv obelisk
Et brasiliansk par som kom forbi syntes gammeldansk var så fin at de også ville ta bilde

Medialunas <3

2009-06-13T12:50:00.000-07:00

Verdens mest autentiske profesorito

2009-06-08T20:40:00.000-07:00

Nå har jeg akkurat avslutta historiefaget mitt med verdens mest autentiske professor. Denne mannen går alltid i strøken dress med slips og frakk. Han røyker pipe og skriver med fyllepenn. Han har en stor ring på den ene lillefingeren som vi alle skjønner at han har fordi han er med i et spennende brorskap av noe slag. Vi er hjertlig velkommen til å stille spørsmål fra timene, men da må det skje like etter timen, ikke via mail som til de andre. Denne mannen er nemlig ikke så sikker å at internett har kommet for å bli. Denne mannen blir tiltalt høflig for å si det sånn. Hver historietime spør han hvor langt har vi kommet? Han er ikke glemsk, har bare mange klasser i det samme faget. Så svarer noen for eksempel 1870. Så sier han javelja også prater han derifra i to timer uten jukselapp eller powerpoint eller den slags dritt. Men han tar seg tid til digresjoner. Og digresjonene er det beste av alt. Han er verdens mest autentiske professor.

I dag hadde han den beste digresjonen av alle. Han snakket om sin ville tid som student under det siste militærdiktaturet. Skjult bak sen strøkne dressen og veldtelte gammelmannsskjegget er namlig en mann som ble fengslet tre ganger av at regime som kastet 10-30.000 "oposisjonelle på sjøen fra fly.

Første gangen han ble fengsla var det fordi han kasta stein på politiet. Se for dere det. Og her er det ikke snakk om sånn barnslig steinkasting, dette var ekte kamp mot ondskapens regime. Dette gjorde han blant annet sammen med sin venn Jorge. Jorge er som jeg forsto en av de mest kjente forsvunnede oposisjonelle fra diktaturtiden. Han var en god venn av vår venn professoren. Midt i historien la han til at Jorge i sin barndom var akkurat som alle andre, og at mora hans som alle andre gitt ut og drakk kaffe og spiste medialunas. Anna og jeg så på hverandre, følelsen av gjennkjennelse gikk kaldt nedover ryggen vår- vi gjør også det. Vi elsker medialunas. Dette angår oss tenkte vi. Det kunne vært våre sønner som forsvant.

Den andre gangen han ble fengsla fikk jeg ikke helt med meg hvorfor. Men studiehverdagen var tøff, så mye skjønte jeg. Det var ikke lett å vite hvem man kunne stole på. Universitetsmiljøet var lite og han kjente alle. Plutselig kunne folk forsvinne. Og mange av dem, blant annet professor Autentisk gjorde ting som kunne føre til at han også kunne forsvinne. Han leste for eksempel om Mao og Che Guevara. Av de 30.000 som forsvant var de fleste mellom 20 og 30.

Da han fortalte om den tredje gangen han ble fengslet måtte han le litt. Det var på den tiden han hadde stort skjegg og var med i en gjeng som hadde det. På rommet sitt hadde han forbudte flagg og forbudte bøker. Så da politiet huket han inn fra gata en gang var han sikker på at nå var det slutten, nå visste de hvem han var. Men der tok han feil. Politiet hadde uket han inn fordi han gikk forbi politistasjonen 3 ganger på en dag. Dette syntes de var mistenkelig. Men heldigvis visste de ingenting om hva som var å finne på rommet hans, så de lot han gå igjen.

Plutselig så han seg ferdig med digresjonen og fortsatte å snakke om den kalde krigen og øst og vest og atomvåpen og det som verre er. Veldig autentisk.

Det er noe med at få er så militante som diktatorer.

Åshildlivet i det siste

2009-06-07T20:53:00.000-07:00

Ut på tur med joggesko. Legg merke til den paradoksale kontrasten mellom den frie buskeveksten og de høye husene.

Foto: Facundo
Anna presser på meg fine svenskesnobbvaner

Foto: Facundo

Jentutten er klare for bursdagsmiddag på en råflott restaurant

Og gutta var klare for middag

Smiiil! Åshild, Anna og Facundo

Anna og jeg har havna på medialunaskjøret

Medialunas som ligger i skje. Medialunas er det beste som fins. Medialunas fortjener en egen bloggpost. Eller en egen blogg. Eller et eget internett.

Råflott Puerto Madero

En gang spiste jeg dette til middag. Det var veldig godt og så dessuten veldig fint ut.

Min spanske kamerat Miguel er på besøk og jeg tar han med på sightseing:)

Funfact

2009-06-05T21:09:00.000-07:00

Det koster 120 pesos, det vil si omtrent 230 norske kroner å få en låsåpner til å komme å åpne døra di natt til lørdag i Buenos Aires.

Første skikkelige eksamen i det fremmede landet

2009-06-01T17:38:00.000-07:00

I dag har jeg hatt min første avsluttende eksamen. Det var i Argentinsk historie. Vil ikke si at det gikk spesielt bra. Det finnes mange oppgaver jeg heller ville ha fått enn de vi fikk. For eksempel "Grei ut om perioden 1826 til 1880 -Skriv alt du kan komme på om denne, gjerne usammenhengende og stikkordsmessig. Ikke vær redd for å lage egne tvilsomme teorier om hvorfor ting skjedde der du måtte føle for det. Hva synes du om Presidentene? Begrunn meningene dine useriøst og følelsesmessig. Hva ville du gjort annerledes om du var president?"

Og som sånn ekstraspørsmål kunne vi fått: Grei ut om dekningen av tsunamien - bølgen som rystet oss alle og fortell med dine ord nøyaktig hva du syntes om den.

For mestringsfølelsen sin del skal jeg fortelle litt om noen luringer som har vært presidenter her i dette landet.

Juan Manuel de Rosas var såkalt president i Argentina i 16 år. Litt fram og tilbake var det, men han hadde stort sett lovgivende, utøvende og dømmende makt i landet fram til 1852, da ble han satt på en båt til England. Han var veldig glad i penger, men ikke så glad i mennesker og forandring.
Justo José de Urquiza var president etter Rosas. Han var skikkelig president fordi han lage grunnlov og samla en stor del av landet til et lykkelig rike. Han var mye gladere i folk og forandring enn Rosas. Men han var ikke så veldig glad i urbefolkningen.

Domingo Faustino Sarmiento var president fra 1868 til 1874. Han ville alfabetisere folket, var veldig opptatt av at alle skulle få grunnutdanning. Også var han opptatt av at man skulle glemme disse indianerne og de ekle gauchoene.

Julio Argentino Roca var en stram mann. Han var president fra 1880, men gjennomførte mye rart før det og. Han var for eksempel krigsminiser før han før ble president. Da gjennomførte han en storstilt aksjon for å drepe alle indianere som var igjen i landet, vaske ørkenen som det het. Roca blir husket som helt av noen og som kjiping av andre

Fikk jeg muligheten til å skrive dette på eksamen? Nei.

Åshild - en kavalkade

2009-05-31T20:52:00.000-07:00

Jadaså, neidaså dere. Her kommer det litt fokus på megselv!

Åshild nyter matpakken sin i parken. Dette
skjedde mens været i Buenos Aires fortsatt tillot det

Annika og Åshild og gammelt brannslokkingsutstyr

Åshild skal på fotballkamp med la Boca (og er enda uvitende om at hun ikke
kommer til å få billetter til en akseptabel pris)

Åshild spiser oppholdets første kjøttbit

Anna og Åshild skal på tur til Cordoba

Åshild er sliten på autentisk hostell

Åshild og Lauren er på bursdagsfeiring
og noen pynter seg med hatt

Åshild vurderer pilotkarriære

Folket har talt

2009-05-31T20:42:00.000-07:00

Og folket har nesten alltid rett. Så fra nå av skal bloggen formes av demokratiets røst. 25% skal handle om meg, 18% skal bestå av samfunnsskildringer og personlige teorier, 13% om hva jeg spiser til middag (et tema jeg har vanskjøttet så langt), 10% skal handle om hvor fint det er i argentina og sist, men på ingen måte minst skal 10% handle om språklige finurligheter. Det har kommet for meg at denne siste minoriteten som ønsker språg er en noe intens minoritet, dette er det mulig jeg tar til etteretning (dvs bruker som undskyldning for å skrive om noe jeg får lyst til å skrive om).

Så får ettertiden dømme om jeg greier å leve opp til dette i løpet av min siste måned i voseo-land.

Konkrete forslag til hva jeg skal skrive tas imot med takk! Også anonyme:)

Love, Peace and Unity?

2009-05-26T19:12:00.000-07:00

I dag så jeg en mann som lignet veldig på Scooter. Jeg var som vanlig på vei vandrende gjennom byen på vei til skolen. Som vanlig hadde jeg det sinte, men målrettede uttrykket som jeg bruker å ha når jeg går alene i Buenos Aires' gater. Og som vanlig så ekle menn i alle aldere ditt snitt til å plystre, kalle meg teite ting og komme med dårlige forslag. Men spesielt var det at en av dem ligna veldig mye på Scooter. Scooter, med tysk techno-frisyre og ring i øret stilte seg sånn på fortauet at jeg måtte gå rundt han mens han så på meg og sa noe ekkelt. Jeg gikk som vanlig surt forbi han. Da så kameraten hans sitt snitt til å klage på min oppførsel. Gi oss et smil da! Sa han. Det koster deg ingenting å smile. Etter å ha gått 10 meter angret jeg på at jeg ikke hadde stoppet og fortalt han nøyaktig hva det koster meg å smile. Hvorfor blir jeg så provosert? En ting er at jeg synes det er teit, men det kunne jeg jo ha oversett

Love, peace and unity
Siberia the place to be
The K The L The F and ideology
Halleluja!

Da vi arrangerte 17. mai-fest hjemme hos oss kom det en tysk gutt som var en venn av venns venn. Mens vi andre brukte kvelden på å feire frigjøring og grand prix, brukte han den på å si at han syntes det var så fint at det gikk an å komme med åpenbare komplimenter her. Han sa at vi ikke skulle ta det negativt, at det bare var en greie menn her likte å drive med og som det gikk sport i. Han sa også at vi bare var sååå nordeuropeiske som reagerte sånn som vi gjorde og at vi burde lære oss å være litt mer kultursensitive. Det sa presten og da han kom til Latin-Amerika på 1700 tallet og kjøpte seg slaver. Denne tyske gutten var en migrert machist. Kan vi kalle det eksilmachist?

Jeg skulle på en måte ønske at jeg fortalte Scooter og machistkameraten hans at det ikke bare handler om plystring på gata. Det handler om lønnsforskjeller, om at vi ikke liker å gå ut i helgene uten guttevenner med oss fordi enkelte tror det er fritt fram da, og det handler om at abort ikke er lov i dette landet, ikke engang etter voldtekt. Kjære Scooter, tyskegutten, kameraten til Scooter og andre machistas der ute. For meg handler ikke dette om at jeg skal være kultursensitiv eller at jeg skal smile til dere sånn at jeg ser litt kosligere ut. Etter 8. mars hang det plakater rundt omkring som det stod jeg vil ikke ha komplimenter, jeg vil ha respekt. Jeg støtter den og legger til at jeg også vil ha komplimenter, men først respekt.

Jeg smiler gjerne jeg, men jeg bestemmer hvem jeg smiler til og hvorfor.

Det var godt å få ut det. Jeg savner snille norske gutter.

Hjertelig aktivisme!

2009-05-22T19:00:00.000-07:00

Mellom 1976 og 1983 var Argentina styrt av et militærdiktatur. Hele 1900-tallet var preget av pendling mellom demokratiske styrer og militærkupp med påfølgende militante regimer. Men det siste diktaturet var det det verste, det mest undertrykkende og det mest voldelige. Tiden under diktaturet blir referert til som den skitne krigen. Når folk forteller om tiden under diktaturet snakker de om hvor redde alle var og hvordan folk aldri snakket om politiske spørsmål, noen kunne jo høre dem.

Politisk aktive forsvant under denne tiden. Militærjuntaen hadde som mål å fysisk fjerne medlemmer av flere sterke opposisjonsbevegelser. Mange ble dopet ned og kastet på sjøen fra fly andre ble gravd ned og gjemt i massegraver rundt i landet. Disse omtales nå som los desaparecidos -de forsvunnede. 30 000 mennesker forsvant under diktaturet, mange av disse unge politisk aktive.

Mødre med bilder av sine forsvunnede barn

Mødrene til de forsvunnede begynte å samle seg på Plaza de Mayo for å kreve sannhet og gjenforening med sine forsvunnede barn. Mødrene gikk med hvite skaut på hodet med barnas navn broderte inn. Fredlige mødre som dag etter dag samlet seg på plazaen utenfor Casa Rosada (presidentpalasset) og protesterte i det stille på forsvinningene. Denne fredlige aktivismen var vanskelig å slå ned på for militærjuntaen. Enkelte av de protesterende mødrene har også fosvunnet, men deres protester stoppet aldri.

Mødrene har blitt skikkelig gamle nå, men mange yngre er med og støtter dem også

Etter at militærdiktaturet falt i 1983 fortsatte mødrene sin protest for å få vite hele sannheten om hva som hadde skjedd med deres barn. Bevegelsen har likevel forandret seg etter denne tiden. Mange av mødrene har fortsatt sine barns politiske arbeid og på den måten har mødrebevegelsen blitt langt mer politisk. I 2006 gikk de sin siste tradisjonelle protestmarsj utenfor presidentpalasset. De så ikke lenger på den sittende regjeringen som fientlige. Likevel har de fortsatt ukentlige markeringer med appeller og kloke ord.

I tillegg til å holde minnet om sine forsvunnede barn ved like bruker de disse markeringene til å sette fokus på andre viktige samfunnsspørsmål som er aktuelle i dagens Argentina. Mødrene har markert seg på mange ulike politiske temaer. Da jeg var på plazaen og så på dem Torsdag 21. mai støttet mødrene arbeidet med en ny landreform.

Hver torsdag etter marsjen holder mødrene appell. Og det jeg fikk med meg av den jeg hørte var noe av det mest konstruktive jeg har hørt i appell-form. Det er sjelden å komme over argentinere uten politiker-forrakt. Jeg har forståelse for denne forrakten, men synes likevel det noen ganger blir så negativt og lite konstruktivt. Disse damene hater ikke politikere, de bare synes de bør gjøre en bedre jobb og at flere unge må gå politikkens vei sånn at man kan få endret noe.

Med de hvite skautene og saklig og fredlig framgangsmåte har mødrene på Plaza de Mayo blitt mine nye yndligsaktivister. Det er jo helt fantastisk at de har fortsatt å jobbe med viktige spørsmål i Argentina i dag. Mødrenes organisasjon har startet undervisningsinstitusjoner, bokhandel og gratis helsetilbud ti lde som trenger det. Og i tillegg stiller de opp på Plaza de Mayo hver torsdag.

Jeg ble veldig blid og glad og fornøyd av å endelig få sett disse flotte mødrene!

se på http://www.madres.org/

Myntmysteriet i Buenos Aires

2009-05-21T14:37:00.000-07:00

I Buenos Aires er det upopulært å betale med store penger. Ikke bare upopulært, ofte også umulig. I butikkene spør de ALLTID om man har akkurat, eller om man i det minste har sånn at de kan gi sedler som vekslepenger.

Det finnes ikke mynter (det er sant!!)

Det er jo mildt sagt spesielt at det er sånn manko på mynter. Vi kan spørre oss hvorfor og det er vi ikke de første som gjør. Når man spør porteñoene (de lokale) hvorfor svarer de mye forskjellig.

En teori jeg har hørt går ut på at det er så mange som samler mynter hjemme på en ønskebrønn-aktig måte. I utgangspunktet kan man tro litt på dette. Argentinerne er generelt ganske tilbøyelige til å tro på litt forskkjellig og gjennomføre noen små ritualer i den sammenheng. Men det blir vel litt for dumt til å være sant?

Neste teori går ut på at metallet i myntene er verd mer enn myntene selv. Det er så dyrt og ubehagelig å lage dem med andre ord. Besvärligt, som Anna ville sagt. Jeg synes denne teorien er dårlig. Da kunne de jo bare laga en ny type mynter, eller?

Siste, beste og sanneste teori er at myntene blir samlet opp og solgt for en høyere sum nettopp fordi det er så stor mangel på dette. Det er veldig mange busser her i byen og for å ta dem må du betale med mynter. Om du ikke har mynter kan du ikke ta bussen. Det går veldig fort for busselskapene å samle opp alle myntene. Så kan disse mafiosoene selge dem tilbake til de stakkar passasjerene å tjene en liten slant på det. Rykte sier at 100 pesos selges for 104 pesos. Dette hadde vært noe for sporveien det.

Vaya voseo?

2009-05-14T18:05:00.000-07:00

I Argentina behersker selv Ronald MacDonald voseo

Jeg skjønner jo nå at det bare er 4 av dere som leser denne bloggen som vil høre om språklige finurligheter. Jeg er veldig opptatt av at meningsmålingen min ikke skal føre til flertallstyranni og vil derfor også gi disse 4 litt å tygge på. Jeg går rett og slett til selve kjernen i denne bloggen -det lingvistiske fenomenet voseo. For hvilken opprinnelse har egentlig dette fenomenet som er utbredt i store deler av spansktalende Sør-Amerika og i Mellomamerika?

Jo, det kan jeg fortelle deg. I 1600-tallets spanske språk i spania brukte man den joviale tiltaleformen tú og den formelle tiltaleformen vos. Høflig form er som vi ser ikke ulik franske vous. Som høflig bøyningsform av verb brukte man andre person flertall. Det vil si at på 1600-talls spansk ville usted bebe (de drikker) vært vos bebeís.

Det var på denne tiden og med denne språklige bagasjen spanjolen reiste til sjøs og "oppdaget" amerika. Legg merke til de politisk korrekte " "ene som jeg ikke greier å la være å ta med. De spanjolene som bosatte seg i Amerika på denne tiden lærte altså urbefolkningen her denne tiltaleformen. Og siden urbefolkningen så på de nyankomne europeerne som guder så ble det mest naturlig å ta til seg høflig tiltaleform å tiltale dem med den. Seg imellom snakket de jo sine egne språk, så du-form av språket trengte de ikke.

Men så var det sånn at disse spanjolene som kom på denne tiden verken var mors beste barn eller de skarpeste knivene i skuffen. I følge min spansklærer var de ikke helt i satnd til å uttale sitt eget språk, og uttalte verbene med en sammentrekning av de siste vokalene. comeís ble altså til comés. Sånn som språket utviklet seg ble dette brukt som jovial tiltaleform. Dermed endte hele amerika opp med et spansk språk hvor hvor vos ble brukt for tú og verbene ble bøyd i voseoformen etter de evneveike talefeilene til de late og stygge spanjolene som kom.

Så kan man spørre seg om hvorfor da ikke denne forman brukes i hele spansktalende amerika? Jo det kan jeg fortelle dere (dere 4). Etter hvert som spanjolene ikke bare så på sitt Amerika som verdens rompe (direkte oversatt fra forelesninga jeg lærte om dette i) og mange av de fisefine overklassespanjolene fant ut at de kunne tenke seg å bosette seg i Amerika dro de med seg de korrekte spansk-formene og tredde de over hodet på lokalbefolkningen. Disse spanjolene bosatte seg i første rekke i Mexico og i Lima. Derfor endret tiltaleformene seg ut ifra disse områdene. Etter hvert fant også noen spanjoler ut at det kunne være ålreit å bo i det området som i dag er Argentina. Men da var det for seint å endre noe som helst. Språket hadde satt seg i folkesjæla som dulce de leche til flan. Derfor har Argentinere og mange andre latinamerikanere fortsatt å bruke vos-formen, voseoen.

Kun overklassen i disse områdene tok til seg tú-formen, de ville jo være like kule som spanjolene. Fra den dag har det blitt sett overklassepisspreik å bruke tú-form.

Min kilde til dette er spansklærern min. Jeg er oppmerksom på at hans framstilling av det hele bærer preg av personlig syn på saken. Jeg likte aller best da han skulle forklare hvorfor noen fortsatt legger om til tú i argentina, spesielt når de snakker med utlendinger. Tienen caca en la cabeza sa han. De har bæsj i hodet, betyr det.

I ett med villmarka

2009-05-14T10:13:00.000-07:00

Livet i storbyen gir meg stadig lyst til å dra på hyttetur. Derfor er det med stor entusiasme vi oppsøker villmarka, den ubeseirede villmarka, når vi får muligheten til det. Sist skjedde dette da Anna og jeg oppsøkte uoppdagd jord utenfor Córdoba. Med mulighet for å erobre territorium selvfølgelig.

Anna tror ikke sine egne sanser

Det er natur og stillhet så langt øyet kan se

Doene var autentiske

Det fantes høner og haner

Det fantes buldrende elver

Og vi la ut på kanopadletur i det ukjente

Etter harde tak tok vi en velfortjent pause og lot inntrykkene synke inn

Anna drømte om potatis og sild

Vi fikk prøvd oss skikkelig da vi måtte krysse ei stor elv midt i det strieste stryket

Helt til slutt nøt vi stillheten i den ubesudlede naturen i solnedgangen

Argentinakritisk uke

2009-05-13T20:31:00.000-07:00

I bunn og grunn synes jeg Argentina er et flott land og Buenos Aires en fantastisk by å bo i for ei stund.
Men innimellom, som nå, sniker det seg inn en argentinakritisk følelse i meg. Akkurat nå er jeg veldig kritisk til mange deler av hverdagen min her og synes igrunn det er en del ting vi gjør på en like grei måte i Norge.

1. Isloasjon. Hvorfor skal man gå å fryse inne i leiligheter og på skolen når det egentlig ikke er særlig kaldt ute engang? (jeg er ikke ute etter logiske svar på dette)

2. Dulce de Leche. Eller hapå som vi kaller det i Norge. Jeg tror ikke det finnes et utrykk for smør på flesk her. I såfall tar de det ikke til seg. Jeg vil ikke ha Dulce de leche på alt mulig! Jeg vil nesten ikke ha det på noe. Og om jeg vil det så sier jeg i fra.

3. Krydre maten. Jeg er lei av mat uten smak.

4. Jeg vil ikke ha chips til maten.

5. Jeg vil ikke at alt vannet i dusjen plutselig skal bli kaldt.

6. Jeg misliker veldig stekt at alle machista-mennene på vei til skolen vår plystrer og roper etter oss. Litt respekt da, for faen. Porqué no te callás? Jodete!

Det var vel stort sett det. Går nok over i løpet av uka. Jeg elsker det jo egentlig. Eller, jeg liker jo flere ting her enn jeg misliker. Eventuelt snur det litt etter 17. mai-feiring på ambassaden her. Det er jo ikke helt sikkert det kommer til å reperesentere det jeg savner med Norge heller.

Befaring: Rosario

2009-05-13T20:04:00.001-07:00

Annika og Åshild er på tur

Åshild er glad for å ha kommet seg ut av storbyens kjas og mas

Annika fikk seg litt av en is i Rosario

Det gjorde Åshild også

Trærne i denne byen hadde rare tagger

Det ble diskutert hva som egentlig menes med kolonial stil. Annika og jeg hadde en viss peiling, men kunne ikke si oss helt sikre. Om ikke dette huset på noen måter er preget av kolonial byggestil kunne det være det samme.

Og det fantes flotte monumenter til minne om frigjøring og Malvinas-krigen

Sushimenyen i denne byen var sommerfuglformet

Og sushien ble servert i båt og smakte godt

Befaring: La Plata

2009-05-13T19:07:00.000-07:00

Annika, Anna, Manon og jeg var på tur til La plata, hovedstaden i provinsen Buenos Aires. Den ligger kun et drøyt steinkast fra Capital Federal Buenos Aires. Det var en fin by det!

Annika, Manon og Anna klar for katedralbesøk

Var katedralen klar for oss?

Ja...

Jeg så lyset

Som i Mendoza var det også i La Plata tilrettelagt for synd

Fra kirketårnet så vi utover hele byen. Legg merke til diagonalveiene. La Plata har et imponerende byplan

Mellom slagene passer Anna på at jeg ikke blir påkjørt av Thomas-toget. Det er fint

Og jentene blir glade når de får mat

Så dro vi på et museum. Annika gleda seg aller mest

De to mest imponerende utstilte funnene var beinet til Argentinosaurusen (t.v) og den svært godt bevarte Suecosaurusen(t.h)

Den søteste dinosaurusen på museet var Annika

Neidaså.

Jeg ble sliten av alle inntrykkene og måtte sette meg ned litt innimellom

Veien videre for denne bloggen

2009-05-07T16:48:00.000-07:00

Som mine beste lesere (mamma og pappa, Markus og?) har lagt merke til har noe av gnisten over denne bloggen forsvunnet. Oppdateringene kommer sjeldnere og er av lavere nivå enn i bloggens barndom. Noe av gnisten har forsvunnet. Dette har blant annet ført til en merkbar nedgang i antall besøkende og kommentarer. Men her er det ingen som gir opp. Leserglede skal igjen komme i fokus. Jeg har derfor laget en meningsmåling for at du, min yndlingsleser kan være med på å bestemme hva det i framtiden skal være mulig å lese om. Innovativt, friskt og modig. I dagens mediehverdag er det umulig å overleve uten å tenke nytt.

Kom igjen!

¡Que la crisis la paguen los capitalistas, no los trabajadores!

2009-05-01T16:02:00.000-07:00

For meg er 1. mai en av årets aller beste dager. Endelig kan man i solidaritet og med god samvittighet droppe eksamenslesing for en dag. Også kan man nyte en flitt dag med engasjerte mennesker, solidaritet, kamprop, gammelkommunister, øl og grilling. En viktig del av 1. mai er at det skal være vår. Vår er det ikke her i Buenos Aires nå, men med knallsol og litt frisk temperatur minnet det veldig.

Enhver 1. mai bør begynne med en koslig frokost. Hanna og Tante har kommet til kaffen og mate'n

En av de tingene jeg tar mest alvorlig i mitt liv er styrevervet mitt i Christiania Gammeldansk foræning. Gammeldansk var med på frokosten.

Jeg hadde gleda meg til å de på anarkistenes markering av dagen. Har hørt så mye fint om de Argentinske anarkistene. De er ikke voldelige engang sies det. Men de var kjipe.

Anna og Hanna føler seg ikke helt hjemme med anarkistene. Anarkistene føler ikke at de burde vært der heller.

Åshild hadde bomma på kleskoden. Her skulle det vært svart.
Anarkistene skuffet meg. Jeg ville ha livlige anarkister, ikke sånne vanlige.

Plaza de Mayo ble definitivt ikke en skuffelse. Det er så vakkert å se at så mange mennesker har møtt opp for å vise solidaritet. Gamle som unge. Feminister som gammelkommunister.

Feministene var der

Noen hadde tatt med tromma si

Og appellene reiv med seg hele folkemassen. Dagens hovedparole var ¡Que la crisis la paguen los capitalistas, no los trabajadores!. Det vil si at kapitalistene, og ikke arbeiderne skal betale krisa (den såkalte verdensomspennende finanskrisa). Appellene handlet om alt appeller på 1. mai bør handle om. Og folket var med.

Det var rødt.

Og det hele ble avsluttet med Internasjonalen. Da ble Hanna og jeg glad da!

For en fin 1.mai!

"Fun"fact

2009-04-23T15:28:00.000-07:00

På begynnelsen av 1900-tallet var de prostituerte godt over sin karriæretopp i en alder av 25 år. Etter det var det ikke godt å si hva de skulle gjøre. Dette var på den tiden unge jenter fra Vest-Europa dro til Amerika for å søke lykken.

Påsketur

2009-04-14T07:46:00.000-07:00

Mor og far har kommet hit til Argentina på besøk til meg. Det er veldig koslig! Sammen med dem har jeg vært på påsketur til Mendoza. Mendoza ligger like ved Andesfjellene og er det området i Argentinga hvor det produseres mest vin.

Mamma og pappa er klare for nye opplevelser

Vi var i en veldig råflott park i Mendoza. Den var veldig fin.

Sånn ønsker jeg meg i hagen (i Borggata?)

San Martín er frigjøringshelten til Argentina, Chile og Peru. Han var guvernør i Mendoza før det, derfor er de veldig glad i han der. Dessuten har de Sør-Amerikas største frigjøringsmonument. San Martín utgjør en liten del av det. Hesten hans har alle bein i bakken som symbol på at han ikke døde i kamp. Han har hånda på hjerte som symbol på at han døde som gammel mann. Jeg har lært mye.

Om du synder i Mendoza så er ikke det noe stress for de har en kjempestor kirke med 4 confession-boder på rekke og rad.

Dette er en råflott vingård vi besøkte
Guiden vår der het helt seriøst Macarena

Der lærte vi at mørke druer også kan brukes i hvitvin. ;en da tar de av skallet. Her dyrket de Malbec-druer. Det er det de er best på i Argentina. Malbec kommer fra fransk og betyr "dårlig i munnen". Malbec-druene er nemlig ikke gode nok for disse snobbete franskmennene.

De hadde så godt som endeløse rader med vindruer. Nettett som ligger over beskytter mot hagl. Det var visstnok veldig dyrt, så kare de rikeste vinkongene kan ta seg råd til det.

Mamma og pappa blir glade av å bli vist rundt på vingård

De hadde et hyperhighfashin aroma-rom. Der kunne vi trene på å gjenkjenne de forskjellige aromaene i vinen.

Pappa bruker det han har lært når han senere på dagen får lukte på en ypperlig olivenolje

Etterpå besøkte vi en mindre og mer autentisk vingård

Guiden vår var autentisk. HUn fortalte at all vinproduksjonen deres var 100% økologisk.

Vi fikk smake på vinen. Den var helt grei.

Så dro vi på fjelltur en dag. Ikke på den tradisjonelle påskemåten, men dog. Det ble selveste Andesfjellene denne gangen.

Påskesola skinte

Far og datter er ute og går

Dette er Sør-Amerikas høyeste fjell. Jeg husker ikke hva det heter.

På litt over 4000moh, på selveste påskeaften, møtte vi Jesus.

Mamma kom seg helt til Chile

Funfact

2009-04-09T11:26:00.000-07:00

Ordet tango er av afrikansk opprinnelse, det kommer sannsynligvis fra bantu. Det betyr "samling av svarte mennesker for å danse på sin måte til trummer" eller noe sånt.

Requetito funfact

2009-04-08T18:46:00.000-07:00

En metamorfose av to klassiske spalter i denne bloggen.

I dag lærte jeg masse spennende i språkfaget mitt, Språket og kulturen til tangoen.
Jeg lærte nemliig om ordet boludo. De sier det her hele tiden og da betyr det kamerat. Que pasa boludo? Mer som hva skjer, kamerat? Egentlig betyr boludo tosk eller dumming, men det er veldig hyggelig ment når men sier det. Men det som gjør dette ekstra spennende er oprinnelsen til dette ordet.

En boludor var et slags slegge/lassoaktig våpen som gauchoene og indianerne brukte når de jaktet. Videre begynte man å bruke ordet om de som var stod på første rekke i troppen i slagene De kriget mye her i gamledager. Dermed fikk ordet Boludo betydningen "den første som kommer til å dø", "den som faller først" "dummen" og sånne ting. Fra dette stammer altså ordets betyding som tosk e.l. Ikke vet jeg hvorfor det plutselig har blitt et hyggelig ord, men det har det i allefall her i Buenos Aires.

United Buddy Bears- med meg selv i fokus

2009-04-04T19:38:00.000-07:00

We have to get to know each other better, it makes us understand one another better, trust each other more, and live together more peacefully.

Derfor er det nå en stor utstilling av fredsbjørner her i Buenos Aires. Det er en bjørn fra hvert land (bortsett fra de landene de ikke er bjørner fra) som står på en stor plaza og nesten holder hverandre i hendene. Utstillingen har allerede vært på en stor verdensturne helt siden 2002. Jeg benyttet anledningen til å lage en egen slags foytoutstilling over hvilke av verdens land jeg har besøkt og på den måten blitt venner med og ønsker et fredfullt forhold til. Jeg er også glad i de andre landene og synes menneskene som bor der er av like uvurderlig verdi.

se på: http://www.buddy-bear.com/en.html

Anna, Åshild, Jeneé og Tristan kommer fra tre forskjellige land, men synes alle at fred er en god idé.

Åshilds vennskapslandsutstilling

Oh, I love Storbritannia

Cuba, mi commandante (y amigo)

Danmark, min venn. Jovial-landet.

Kose med Spania

Finnland! Min saunavenn i øst.

Min tullevenn Frankrike. Alltid en vits på luringa

Hellas, vi hadde det så fint.

Ingenting er som å gi en irsk venn en god klem.

Viktig å vite hvor man kommer fra. Jeg kommer fra Norge. Har en bamsevenn der og

Sør-Afrika- min gode afrika(a)nske venn.

Søta tullabror tok på kjortel på bildet

Uruguay, nabovenn

Andorra, min skattefrie amic

Sist, men ikke minst. Argentina min tangovenn som jeg har fått et halvt års studentvisum av.

Kan ikke tenke meg å gå til krig mot noen av disse jeg. Tydeligvis har jeg blitt kjent med dem, lært meg å forstå dem, stole mer på dem og fått lyst til å leve i fred med dem.

Fotograf og medkunstner: Anna Hedlund

Día del Veterano de Guerra y de los Caídos en la Guerra de las Malvinas

2009-04-04T18:35:00.000-07:00

2. April 1982 startet Argentinas forsøk på å ta tilbake las Islas Malvinas (Falklandsøyene) som har vært okkupert av Storbritannia siden 1833. Argentina stilte med en tropp på 800 mann og foreldet krigsmaskineri. Allerede dagen etter vedtok FN at Argentina måtte trekke troppene tilbake. Da de ikke gjorde dette valgte Storbritannia, i ledelse av Margareth Thatcher, å gå til krig. med 27 000 mann og knallbra krigsmaskineri sa det seg litt selv at det gikk rimelig dårlig for Argentinas del.

Målet med å ta tilbake las Islas Malvinas var å vinne tilbake stolthet, noe de lyktes dårlig med. Argentina ser fortsatt på øyene som sine og det blir innimellom nevnt at man burde gjort nye forsøk på å få dem tilbake. Denne krigen regnes som begynnelsen på slutten for Argentinas siste militærdiktatur.

Omtrent 650 argentinere ble drept i krigen og tilbake sitter veteranene som har fått veldig lite oppreisning etter denne krigen som Argentina ikke hadde mulighet til å vinne og derfor aldri burde vært startet. På Plaza de Mayo har veteranene en fast plass som de er på hver dag hele året for å kjempe for sine rettigheter.

2. april kalles nå Día del Veterano de Guerra y de los Caídos en la Guerra de las Malvinas (Dagen for veteranene fra falklandskrigen og for de falte i krigen) og er nå offentlig fridag. Det virker som det er stort sett er det disse veteranene har fått. En dag alt er stengt, men ingen vet hvorfor. Jeg håpet igjen på skikkelig opprør, men ble igjen skuffet.

Riktignok var hadde det møtt opp fler enn vanlig for å støtte veteranene. Men det var fortsatt flere duer enn mennesker på Plaza de Mayo

For å støtte opp om veteranenes krav markerte Hanna og jeg dagen med en bedre sushimidda. Vi koste oss masse!

Hanna venter på sushi

Åshild har fått seg rosévin og venter på sushi

Verden i nye bilder

2009-03-26T14:54:00.000-07:00

Anna og Åshild feirer skolestart med kaffe og eplekake (som vi kunne laget bedre selv)

Giti, Hanna og jeg var på Quilmes rock festivel. Jaa, festival!

Glad Giti og glad Hanna

Glad Åshild og glad Giti

Kraftwerk-roboter

Robotrobot

Du ser det kanskje ikke, men dette er Radiohead!

Giti og jeg va på spontan oppdagelsestur i Buenos Aires. Vi fant little Britain. Se! Der bor prince Charles

Se! vi fant også nasjonalbiblioteket. Der skal jeg sitte å lese.

Aktivistene har vært her!

2009-03-15T09:43:00.000-07:00

Til min store glede har jeg i ettertid av den internasjonele kvinnedagen sett spor etter opprør. Og det er nettopp abortforkjemperne som har satt spor etter seg. Abort er ulovlig i Argentina og det skaper en del debatt. Eller, det vil si en del personer og organisasjoner jobber for at det skal bli lovlig mens det for politikere er en ikke-sak. For noen år siden var det ei dame som i forkant av valget lå godt an til å bli ordfører (noe sånt) i Buenos Aires. Men like før valget begynte det å gå rykter om at denne dama var for en oppmykning av abortlovgivninga. Da stupte oppslutninga rundt henne og landet på nesten ingenting.

På Juan Bautista De La Salles byste ved utdanningsdepartementet. Er det noen som har skrevet "lovlig abort" og malt noe rødt i ansiktet hans. Etter hva jeg har funnet ut var denne mannen en anerkjent teolog og pedagog. Jeg kan ikke mye om han, men han skal ha skrevet en viktig manual for skolebarn som heter "Reglas de la Cortesía y Urbanidad Cristianas". En slags skikk og bruk-manual. Jeg vet ikke hvorfor akkurat denne mannen blir utsatt for abortforkjempernes vrede. Kanskje synes de at linken mellom kirka og moralsk utdanning litt for tett? Dette blir det spennende for meg å finne ut mer om.

Jeg vil vil ikke ha komplimenter
Jeg vil ha respekt

Jeg velger når, hvordan og med hvem

Hjemlengseldag

2009-03-13T17:26:00.000-07:00

Det er noe rart med hjemlengsel. Hjemlengselen lever på en måte sitt eget liv. Uavhengig av alt annet, men samtidig lett påvirkelig. I dag kom den snikende da jeg var på et slags bli-kjent-med-andre-utvekslingsstudenter-møte. Helt av seg selv. Plutselig forandret alle i rommet seg fra trivelige mennesker som potensielt kan bli gode venner til å bli folk jeg forhåpentligvis kan få kvalt noe tid med sånn at tida før jeg drar hjem går fortere. Hva skjedde? Det tok ikke lang tid før fornuften min kom tilbake og sa men Åshild da, vennen. De kjente og kjære hjemme er der når de kommer hjem de vettu. De gir ikke opp deg bare fordi du er borte noen måneder. Det er fint tenkte jeg for da kan jeg nyte tiden min her i mellomtiden. Det er det jeg alltid kommer fram til. Men likevel holder hjemlengselen gjerne taket ca en halv til en dag. Men så slipper den taket igjen, heldigvis. Så kan jeg være glad for at jeg er her nå og for at jeg skal komme hjem igjen i sommer.

Bilder fra Uruguay

2009-03-13T16:42:00.001-07:00

Autentisk

Denne restauranten i Colonia var veldig fin og ga meg masse inspirasjon til
deg jeg selv skal åpne når tiden er inne

Anna og Annika på restaurant

Jeneé på restaurant

Colonia er faktisk en ganske liten by

Annika akter seg for høydeskrekken

En mann med dragen sin i Colonia

Taxisjåføren vår i Montevideo fortalte med liv og lyst om byen. Og han var svært imponert over at vi jentene som kom fra den første verden hadde blitt så god i spansk.

Se så fin pynt på gata i Montevideo!

Ekstremt autentisk underholdning på kjøpesenter i Montevideo

Jakten på opprør

2009-03-08T18:15:00.000-07:00

Endelig var det 8. mars igjen. Den store internasjonele kvinnedagen. Jeg hadde gleda meg lenge til denne dagen. For hvor kan man vel finne en villere feiring enn i dette opprørets land? Det tenkte jeg. Så jeg fikk med meg to jenter fra kurset mitt for å oppsøke mannevondskap og tåregass. Jeg har blitt fortalt at Plaza de Mayo er stedet for opprør og demonstrasjon, så vi dro dit.

Det var neimen ikke mange jernkvinner som hadde møtt opp.

Dog var det mange duer

Jenee og Tristan var med meg på jakten. Vi koste oss, følte oss frigjorte og priviligerte.

Mødrene på maiplassen er kvinner som kan å kjempe. Stille, men sterkt. Litteraturanbefaling fra min egen mor: http://www.adressa.no/meninger/article1285477.ece

Som seg hør og bør hadde i det minste handelsstanden fått med seg hvilken dag det var.

Vi fikk nyss om at markeringa av dagen skulle foregå i Rosedal og begynne litt seinere. Derfor dro vi innom botanisk hage for å finne roen i sjelen så lenge

Denne kvinnen har feiret dagen på samme måte i mange herrens år.

I botanisk hage så vi et tre som var helt enormt. Det passet bra til å ta konfirmasjonsbilde i.

Heldigvis insisterte jeg på at vi også burde ta close-up.

Da vi etter hvert kom fram til markeringa, viste deg seg å være et drittarrangement.

Noen markerte dagen med å gå på høye stylter

Andre slengte hverandre i bakken. Ganske imponerende igrunn.

Fra scenen spilte de dårlig musikk og prøvde å få med folk til å danse

Hvor blir det av feministene, abortforkjempere, sufragettene og likestillingsmenneskene? Jeg ville ha opprør jeg, ikke en 17-mai-aktig lek og morro-markering. Også her da, av alle steder.
Det nærmeste jeg kom var ei kvinne som kom bort til meg med en flyer om vold i hjemmet. Vold er ikke bare fysisk vold stod det. Mange opplever også psykologisk, seksuell eller økonomisk vold. Det stod et telefonnummer man kunne ringe dersom man var utsatt for dette. Like etterpå kom ei annen kvinne med en flyer om kvinnedags-rabatt på botox, leppefylling og rynkeglattings. Takke seg til

Lykkehesten illusterer voseo

2009-03-06T03:31:00.000-08:00

Spill, og du vinner!

Requetito 4: ¡Vos sos un sol!

2009-03-05T04:50:00.000-08:00

På forespørsel fra interesserte lesere skal jeg nå ta for meg voseo. Denne gramatikkformen som så ivrig brukes i Argentina og noen andre latinamerikanske land. Med med voseo endres verbmorfemene i andre person entall i presens indikativ og i entall imperativ fra den mer konservative real academica varianten av språget.

For det sørste heter det ikke tú, men vos.

For det andre bøyes verbene i andreperson entall i presens indikativ som følger:

tú dices = vos decís
tú comes = vos comés

For regelrette verb kutter man altså r-en og legger til s på slutten og setter på ei lita tilde på siste vokal.

For uregelrette verb er det verre.

Tú eres = vos sos. Det var vel det eneste eksempelet jeg kom på...

For det tredje lages imperativ ved å kutte r-en og legge på ei lita tilde.
Som decí, comé, hacé

Viktig unntak som bekrefter regelen er at man i imperativformen av verbet ir bruker en form av verbet andar. Vos anda tilsvarer dermed vete.

Andre saker som endrer seg er for eksempel at i steden for å si contigo sier man con voz og isteden for å si para tí, sier man para voz.

Så neidaså. Jadaså. Bare spør!

To gamle damer på karneval

2009-03-01T10:30:00.000-08:00

Til noens bekreftelse og andres overraskelse kan jeg meddele at jeg i løpet av det siste året har blitt veldig mye gamlere. Til sinns vel og merke. Det er litt kjipt, men også veldig behagelig. Jeg slipper å være med på ting jeg ikke har lyst til lenger. Og jeg slipper å snakke om kjedlige ting.

En fra språkskolen tok initiativ til at vi skulle dra en gjeng på karneval i Gualeguaychu, noen timers busstur fra Buenos Aires. Det er karnevalstid her i Argentina nå og det sies at det feires rundt over alt. Karnevalet i Gualeguaychu er et av de mest komersielle og turismepregede.

Åshild Leirset er ikke tung å be, og selv om opplegget hørtes slitsomt ut for en gammel dame sa jeg lett ja. Vi reiste klokka 9 på lørdag morgen og hadde buss tilbake på søndag morgen klokka 6. Tiden mellom skulle vi kose vi oss med karneval, fest og morro.

Så lang tid uten mulighet til å bekke seg litt nedpå? En cowboy-strekk kan jo komme godt med på en lang dag. Og tenk den varmen da gitt, jeg kommer til å få hodepine. Hva om jeg får så lyst til å dra hjem at jeg tar taxi til Buenos Aires? Det blir dyrt. Hvordan ble jeg så brågammel? De aller fleste andre på kurset mitt er omtrent lik aldre sånn fysisk sett, men dog så mye yngre til sinns. Heldigvis har jeg Anna fra Sverige. Hun er omtrent like gammel som meg på alle måter. Vi vet ikke hvorfor vi har blitt sånn. Har det noe med sosialdemokratiet å gjøre?

Sammen mannet vi oss opp til denne dagen og jobbet med innstillinga vår. Dette skal vi klare! Sa vi. Og nå skal vi kose oss! Og det gjorde vi! Turen var kjempefin. Selv om kanskje selve karnevalet var litt skuffende, så hadde vi en kjemefin dag med fest, sol og morro og fant ut at vi klarte oss fint! Det var nemlig fler enn oss som ble trøtte på slutten.

Gualeguaychu i bilder

2009-03-01T10:28:00.001-08:00

Vi samler krefter i form av is, brus, øl og burgere. Vi traff et eldre amerikansk ektepar på denne kafeen. De skulle også på karneval. We might be old, but we know how to party, sa de.

Vi er solbrente og koser oss

Karneval!

Jenee, en ung og karnevalstemt jente

Anna, en moden kvinne/partysvenske beveger seg til musikk

En gammel kvinne passer på at en ung mann har det bra

Det var mange voldsomme figurasjoner på karnevalet. Se på alle de som står på dragen og!

Livet på språgkurs

2009-02-27T16:54:00.000-08:00

Nå er min tredje uke med språkkursing snart ferdig. Jeg har igjen ei uke før alvoret virkelig starter. Språkkurset har så langt vært greit nok. Ofte leser vi tekster høyt på rundgang, jeg stotrer mest i klassen. Så får vi en oppgave som for eksempel er skriv et leserinnlegg der dere tar for dere det dere syntes var mest interessant i denne teksten og skriver litt om hva dere synes om det. Eller enda bedre, lat som om dere er den ene karakteren i historien vi akkurat leste og skriv et brev hjem der dere forteller hva dere følte i det øyeblikket. Gå sammen to og to. Det er spesielt når det er svette-varmt i klasserommet at disse oppgavene er gøyale å få. Så sitter vi der da og formulerer setningene sammen.

Men vi blir veldig kloke da, og de andre i klassen min er koslige mennesker. Det er bra.

Jake og jeg skriver om alles søken etter identitet med inspirasjon fra det tragiske dødsfallet til den argentinske artisten Rodrigo.

Sabrina og Elisabeth er glade for at de er ferdige med teksten.

Her er nesten hele klassen samlet. Ut på tur.

Endelig har jeg fått meg studentvisum!

2009-02-26T02:57:00.000-08:00

Jeg hadde hørt mye spennende om det argentinske byråkratiet før jeg kom hit. Og i går fikk jeg oppleve, altså kjenne på kroppen, hva det var snakk om. I utgangspunket kan man være her kjempelange uten visum, men om man skal sudere må man ha en slags studie- og arbeidstillatelse. Og dette ordner man på migrasjonskontoret. Man tar med seg 2 passbilder (blå bakgrunn, 3/4 profil, ikke smil!), attest på at man ikke har gjort noe ulovlig i Argentina, kopi av samtlige sider av passet, passet selv og bekreftelse fra universitet. Så møter men opp tidlig på mårran. De slutter å dele ut kølapper klokka 10. Noen jeg snakk amed hadde vært der siden klokka 5 på natta. Sånn sett slapp jeg billig unna og kom litt før 9.

Så setter man seg pent ned og venter på tur. Og når man tror man er ferdig og er overrasket over hvor fort og greit dette gikk, får man beskjed om å sette seg på et rom å vente til man blir ropt opp. Det viser seg at dette tar noen timer. En av de amerikanske gutta fra språkkurset mitt valgte å bruke denne ventetida på å lese i et voksen-magasin han hadde kjøpt seg. Jeg og svenske-Anna var enig om at det ikke var greit.

Jeg prøvde meg på å ta bilder for å dokumentere det hele, men det var ikke greit. Men da er da i det minste dette ene, ganske dårlige bildet jeg har fra seansen ulovlig. Så spennende!

Teknisk Support

2009-02-24T03:12:00.000-08:00

Etter litt research viser det seg at jeg sannsynligvis kan ta problemene dere har hatt med innleggene på min kappe. Tror det skal være bra nå. Så prøv igjen!

Det er så varmt her!

2009-02-19T16:38:00.000-08:00

Jeg hadde på en måte innstilt meg på at temperaturen her skulle være som i Norge på en god sommerdag. De første dagene var det sånn, men nå har det tatt helt av. Jeg er svett og varm hele tiden. Noen ganger går jeg inn på butikker bare for å få være i airconditionert luft. På universitetet har de ikke aircondition, og det er så mye bråk fra gata at vi ikke kan ha vinduene oppe. Så der sitter vi da, og higer etter blåsene som kommer fra den stakkar vifta vi har fått. Jeg drikker syke mengder klorvann (dvs springvann) hver dag. Likevel føler jeg meg som en rosin når kvelden kommer.

Men jeg vet jo at det er umulig å få noe som helst medfølelse for dette fra vinterlandet. Det er jo umulig å forestille seg at det kan bli for varmt når man begynner å bli lei av vinter. Jeg for min del har glemt hvor forferdelig kaldt det var da det var nesten -15 dagene før jeg dro.

Requetito 3

2009-02-17T12:42:00.000-08:00

Nei, se der! En sopa de letras. Og neimen, man skal finne land i afrika!

Requetito 2

2009-02-16T16:12:00.000-08:00

Dagens tema i spalten er det samme prefikset som sist, nemlig re. Internettstedet jeg sitter paa heter nemlig ReViritual. Nok et bevis paa levende prefiks.

Nye beretninger fra tangolandet

2009-02-15T10:16:00.000-08:00

Nå har jeg tilbakelagt den første uka mi her i Buenos Aires og ett og annet å fortelle om det. Jeg har hatt besøk av Ingvild nesten hele tiden, og det har vært veldig trivelig! Vi har sett oss rundt i byen, spist god mat på restauranter og sett på folk som danset tango.

Jeg har begynt på språkkurset mitt også. Jeg kom med på det høyeste nivået, noe jeg satt veldig pris på. Der jobber vi med subjuntivo (konjunktiv) og med myter og legender fra Argentina. Jeg er dårligst på mitt nivå og er den med helt klart mest teoretisk tilnærming til språget. I tillegg er jeg yngst og den med minst behov for å konsekvent fortelle hvordan alt er i mitt eget hjemland eller andre steder jeg har vært. Men det kler meg jo tross alt bedre å være dum og deilig enn å være brautende besservisser. Man må se på det sånn. De jeg går sammen med er veldig trivelige da! Vi koser oss og lærer masse.

Mens jeg har vært på kurs har Ingvild gjort seg kjent i byen så hun kunne ta meg med steder på kvelden.

Jeg har bitt meg merke i at argentinske folk er kjempetrivelige. De virker ikke alltid så imøtekommende, men om man ber om hjelp til noe, spør om veien eller noe annet blir de kjempeglade og gjør sitt ytterste for å hjelpe til. Jeg fortalte en taxisjåfør at jeg var så imponert over dette i går. Da ble han glad.

Teknisk Support

2009-02-15T10:14:00.001-08:00

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at mange ikke får til å legge inn kommentarer på bloggen. Jeg har ikke peilig på hvorfor. Men om dere har gmail-adresse, kan dere logge inn med den. Og om dere, i motsetning til min far, ikke er bekymret for å forsvinne i cyberspace så kan dere jo registrere dere.

Funfact nr 2

2009-02-15T10:02:00.001-08:00

Det er omtrent like mange voldsepisoder som banker på gatene i Buenos Aires sies det. Det skal illustrere at det er veldig få. Og det er fint!

Verden i flere bilder

2009-02-15T09:08:00.001-08:00

Heltene skal dyrkes. Fra venstre: Tangohelten Carlos Gardel (tror jeg), Evita Peron og Diego Maradona

Laika! Kom da, Laika.

Anna er fra Sverige og er veldig jovial. Hun går på spanskkurs sammen med meg. Det hender at vi gjør narr av amerikanernes stygge aksent sammen.

Ingvild venter spent på pizza på den eldste pizzarestauranten i La Boca

Namnam. Pizza. Det er de flinke på her!

Disse luringene er veldig populære her. Det synes jeg er trygt og godt.

En veldig autentisk opplevelse med spontant liveorkester.

Jentene på tur

De som jobba på denne restauranten insisterte på at vi burde ta et bilde sånn som dette.

Bydelen La Boca er veldig fargerik og fin. De som begynte å bo der var så fattige at de malte husene med malingsrester som drev i land. De levde såpass hardt liv at de utviklet tangoen. Nå selger de effekter som bærer preg av dette til turister.

Maradona. Ingen over ingen ved siden av.

Ingvild og jeg koste oss på restauranten Siga la Vaca. Det er en kjøttrestaurant med en stor salatbuffet og et slags grill-kjøkken hvor det sto menn og grillet kjøtt til oss. Det var smakte veldig bra! Vi åt godt og lenge.

Disse karene visste å nyte fordelene av selvforsynt restaurant. De var garvet og spiste spekeskinke og oliven til forrett og bare kjøtt til hovedrett.

Jeg har kjøpt meg ny kjole som jeg synes er veldig fin

Bevis fra den tredje verden - en spalte til glede for changemakere

2009-02-07T17:26:00.000-08:00

Nå er det nok SAP. Et gjeldstynget land er lei av dette.

HIV? Ta testen. Det er lettere å ta den enn å bestemme seg for å gjøre det.
HIV finnes altså. I dette landet hos omtrent 2% av den voksne befolkning. Og helseminesteriet anbefaler altså folk å teste seg. Og noen har hengt et teppe eller noe over...

Requetito 1

2009-02-07T17:12:00.000-08:00

Denne nye spalten vil først og fremst være til glede for de som synes språklige finurligheter er like morsomt som jeg synes.

Ok. Jeg kan bekrefte at prefikset re- ikke er funnet på av Julian. Det er levende. Og jeg kan med det samme avkrefte hans skjødesløse teori om at det bare er brukt blant de unge. En voksen dame kunne i dag fortelle meg om mange steder jeg burde besøke som er relindos.

Livet i bilder

2009-02-07T16:11:00.000-08:00

Skal det være så skal det være, sa kjærringa og la ut bilder allerede andre dag med blogg.

Jeg bor i åttende etasje og blir svimmel når jeg ser ned fra terassen. Men det er veldig fint så lenge jeg ikke ser rett ned. Og det er strengt tatt ikke nødvendig

På guidet tur sammen med de amerikanske skreppene kunne guiden fortelle oss ett og annet fra Buenos Aires. Legg merke til den lille mannen som sneik seg med for å se til at alt gikk greit for seg.

På Plaza de Mayo var det manifestasjoner og demonstrasjoner hver dag hele tiden, kunne guiden forelle oss. Da vet jeg hvor jeg skal gå om det er noe som plager meg. Denne gjengen på bildet var en fast gjeng kunne han tilføye.

I dette huset bor og jobber presidenten. Henne er de misfornøyde med. Da økonomien gikk ad undas i 2001 måtte de bygge store sperringer som hindret manifestantene i å drepe daværende presidendito.

Et utrent øye vil kunne tro at de svarte flekkene på dette bildet er søl. Men jeg, som har vært ut en vinterdag før, ser lett at det er Falklandsøyene, eller Las Malvinas som de egentlig heter.

Søta bror har hatt en del innflytelse på fargebruk i deler av denne byen.

Her hviler Evita. Det var ingen selvfølge lærte vi

Funfact nr 1

2009-02-06T12:19:00.000-08:00

På kafeer serverer de et lite glass vann sammen med kaffen.

Første beretning fra eksilnazistenes (nye) hjemland

2009-02-06T12:13:00.000-08:00

På flyplassen ble jeg møtt av to damer med skilt som det stod Universidad del Salvador på. Det var veldig hyggelig. Så ventet vi på flyplassen til alle de skulle hente hadde kommet. Vi ble nok ca 20 til sammen og av alle dem var jeg den eneste som ikke er fra USA. Så når de spurte hvor jeg var fra og jeg svarte Norge sa de sånne ting som ”wooow, is that like in the netherlands or something?” På bussen inn til byen snakket de om hvilke alkoholregler de skolene de gikk og bodde på hadde og hva de syntes om det.

Jeg fikk litt problemer med å finne adressen til leiligheten min. Men da fikk jeg bekreftet en mistanke jeg hadde om gamle argentinske menn. De er akkurat sånn som på den filmen jeg så på film fra sør om gamle tango-storkarer. Skikkelig joviale. Han var kjempehjelpsom og ga seg ikke før han var helt sikker på at jeg fant fram. Da ble jeg glad.

I morgen skal jeg på en rundtur i byen med de amerikanske skreppene og gutte-skreppene. Det er en fin event.

Buenos Aires ser ut som en flott by! Jeg kan kose meg her. Men akkurat nå er jeg sulten, tørst og sliten. Og de som kjenner meg vet hvor hyggelig det er.