Hjertelig aktivisme!

Mellom 1976 og 1983 var Argentina styrt av et militærdiktatur. Hele 1900-tallet var preget av pendling mellom demokratiske styrer og militærkupp med påfølgende militante regimer. Men det siste diktaturet var det det verste, det mest undertrykkende og det mest voldelige. Tiden under diktaturet blir referert til som den skitne krigen. Når folk forteller om tiden under diktaturet snakker de om hvor redde alle var og hvordan folk aldri snakket om politiske spørsmål, noen kunne jo høre dem.

Politisk aktive forsvant under denne tiden. Militærjuntaen hadde som mål å fysisk fjerne medlemmer av flere sterke opposisjonsbevegelser. Mange ble dopet ned og kastet på sjøen fra fly andre ble gravd ned og gjemt i massegraver rundt i landet. Disse omtales nå som los desaparecidos -de forsvunnede. 30 000 mennesker forsvant under diktaturet, mange av disse unge politisk aktive.

Mødre med bilder av sine forsvunnede barn

Mødrene til de forsvunnede begynte å samle seg på Plaza de Mayo for å kreve sannhet og gjenforening med sine forsvunnede barn. Mødrene gikk med hvite skaut på hodet med barnas navn broderte inn. Fredlige mødre som dag etter dag samlet seg på plazaen utenfor Casa Rosada (presidentpalasset) og protesterte i det stille på forsvinningene. Denne fredlige aktivismen var vanskelig å slå ned på for militærjuntaen. Enkelte av de protesterende mødrene har også fosvunnet, men deres protester stoppet aldri.

Mødrene har blitt skikkelig gamle nå, men mange yngre er med og støtter dem også

Etter at militærdiktaturet falt i 1983 fortsatte mødrene sin protest for å få vite hele sannheten om hva som hadde skjedd med deres barn. Bevegelsen har likevel forandret seg etter denne tiden. Mange av mødrene har fortsatt sine barns politiske arbeid og på den måten har mødrebevegelsen blitt langt mer politisk. I 2006 gikk de sin siste tradisjonelle protestmarsj utenfor presidentpalasset. De så ikke lenger på den sittende regjeringen som fientlige. Likevel har de fortsatt ukentlige markeringer med appeller og kloke ord.



I tillegg til å holde minnet om sine forsvunnede barn ved like bruker de disse markeringene til å sette fokus på andre viktige samfunnsspørsmål som er aktuelle i dagens Argentina. Mødrene har markert seg på mange ulike politiske temaer. Da jeg var på plazaen og så på dem Torsdag 21. mai støttet mødrene arbeidet med en ny landreform.

Hver torsdag etter marsjen holder mødrene appell. Og det jeg fikk med meg av den jeg hørte var noe av det mest konstruktive jeg har hørt i appell-form. Det er sjelden å komme over argentinere uten politiker-forrakt. Jeg har forståelse for denne forrakten, men synes likevel det noen ganger blir så negativt og lite konstruktivt. Disse damene hater ikke politikere, de bare synes de bør gjøre en bedre jobb og at flere unge må gå politikkens vei sånn at man kan få endret noe.

Med de hvite skautene og saklig og fredlig framgangsmåte har mødrene på Plaza de Mayo blitt mine nye yndligsaktivister. Det er jo helt fantastisk at de har fortsatt å jobbe med viktige spørsmål i Argentina i dag. Mødrenes organisasjon har startet undervisningsinstitusjoner, bokhandel og gratis helsetilbud ti lde som trenger det. Og i tillegg stiller de opp på Plaza de Mayo hver torsdag.

Jeg ble veldig blid og glad og fornøyd av å endelig få sett disse flotte mødrene!


se på http://www.madres.org/

Myntmysteriet i Buenos Aires

I Buenos Aires er det upopulært å betale med store penger. Ikke bare upopulært, ofte også umulig. I butikkene spør de ALLTID om man har akkurat, eller om man i det minste har sånn at de kan gi sedler som vekslepenger.

Det finnes ikke mynter (det er sant!!)

Det er jo mildt sagt spesielt at det er sånn manko på mynter. Vi kan spørre oss hvorfor og det er vi ikke de første som gjør. Når man spør porteñoene (de lokale) hvorfor svarer de mye forskjellig.

En teori jeg har hørt går ut på at det er så mange som samler mynter hjemme på en ønskebrønn-aktig måte. I utgangspunktet kan man tro litt på dette. Argentinerne er generelt ganske tilbøyelige til å tro på litt forskkjellig og gjennomføre noen små ritualer i den sammenheng. Men det blir vel litt for dumt til å være sant?

Neste teori går ut på at metallet i myntene er verd mer enn myntene selv. Det er så dyrt og ubehagelig å lage dem med andre ord. Besvärligt, som Anna ville sagt. Jeg synes denne teorien er dårlig. Da kunne de jo bare laga en ny type mynter, eller?

Siste, beste og sanneste teori er at myntene blir samlet opp og solgt for en høyere sum nettopp fordi det er så stor mangel på dette. Det er veldig mange busser her i byen og for å ta dem må du betale med mynter. Om du ikke har mynter kan du ikke ta bussen. Det går veldig fort for busselskapene å samle opp alle myntene. Så kan disse mafiosoene selge dem tilbake til de stakkar passasjerene å tjene en liten slant på det. Rykte sier at 100 pesos selges for 104 pesos. Dette hadde vært noe for sporveien det.

Vaya voseo?

I Argentina behersker selv Ronald MacDonald voseo

Jeg skjønner jo nå at det bare er 4 av dere som leser denne bloggen som vil høre om språklige finurligheter. Jeg er veldig opptatt av at meningsmålingen min ikke skal føre til flertallstyranni og vil derfor også gi disse 4 litt å tygge på. Jeg går rett og slett til selve kjernen i denne bloggen -det lingvistiske fenomenet voseo. For hvilken opprinnelse har egentlig dette fenomenet som er utbredt i store deler av spansktalende Sør-Amerika og i Mellomamerika?

Jo, det kan jeg fortelle deg. I 1600-tallets spanske språk i spania brukte man den joviale tiltaleformen tú og den formelle tiltaleformen vos. Høflig form er som vi ser ikke ulik franske vous. Som høflig bøyningsform av verb brukte man andre person flertall. Det vil si at på 1600-talls spansk ville usted bebe (de drikker) vært vos bebeís.

Det var på denne tiden og med denne språklige bagasjen spanjolen reiste til sjøs og "oppdaget" amerika. Legg merke til de politisk korrekte " "ene som jeg ikke greier å la være å ta med. De spanjolene som bosatte seg i Amerika på denne tiden lærte altså urbefolkningen her denne tiltaleformen. Og siden urbefolkningen så på de nyankomne europeerne som guder så ble det mest naturlig å ta til seg høflig tiltaleform å tiltale dem med den. Seg imellom snakket de jo sine egne språk, så du-form av språket trengte de ikke.

Men så var det sånn at disse spanjolene som kom på denne tiden verken var mors beste barn eller de skarpeste knivene i skuffen. I følge min spansklærer var de ikke helt i satnd til å uttale sitt eget språk, og uttalte verbene med en sammentrekning av de siste vokalene. comeís ble altså til comés. Sånn som språket utviklet seg ble dette brukt som jovial tiltaleform. Dermed endte hele amerika opp med et spansk språk hvor hvor vos ble brukt for tú og verbene ble bøyd i voseoformen etter de evneveike talefeilene til de late og stygge spanjolene som kom.

Så kan man spørre seg om hvorfor da ikke denne forman brukes i hele spansktalende amerika? Jo det kan jeg fortelle dere (dere 4). Etter hvert som spanjolene ikke bare så på sitt Amerika som verdens rompe (direkte oversatt fra forelesninga jeg lærte om dette i) og mange av de fisefine overklassespanjolene fant ut at de kunne tenke seg å bosette seg i Amerika dro de med seg de korrekte spansk-formene og tredde de over hodet på lokalbefolkningen. Disse spanjolene bosatte seg i første rekke i Mexico og i Lima. Derfor endret tiltaleformene seg ut ifra disse områdene. Etter hvert fant også noen spanjoler ut at det kunne være ålreit å bo i det området som i dag er Argentina. Men da var det for seint å endre noe som helst. Språket hadde satt seg i folkesjæla som dulce de leche til flan. Derfor har Argentinere og mange andre latinamerikanere fortsatt å bruke vos-formen, voseoen.

Kun overklassen i disse områdene tok til seg tú-formen, de ville jo være like kule som spanjolene. Fra den dag har det blitt sett overklassepisspreik å bruke tú-form.

Min kilde til dette er spansklærern min. Jeg er oppmerksom på at hans framstilling av det hele bærer preg av personlig syn på saken. Jeg likte aller best da han skulle forklare hvorfor noen fortsatt legger om til tú i argentina, spesielt når de snakker med utlendinger. Tienen caca en la cabeza sa han. De har bæsj i hodet, betyr det.

I ett med villmarka

Livet i storbyen gir meg stadig lyst til å dra på hyttetur. Derfor er det med stor entusiasme vi oppsøker villmarka, den ubeseirede villmarka, når vi får muligheten til det. Sist skjedde dette da Anna og jeg oppsøkte uoppdagd jord utenfor Córdoba. Med mulighet for å erobre territorium selvfølgelig.

Anna tror ikke sine egne sanser

Det er natur og stillhet så langt øyet kan se



Doene var autentiske



Det fantes høner og haner



Det fantes buldrende elver



Og vi la ut på kanopadletur i det ukjente


Etter harde tak tok vi en velfortjent pause og lot inntrykkene synke inn



Anna drømte om potatis og sild

Vi fikk prøvd oss skikkelig da vi måtte krysse ei stor elv midt i det strieste stryket

Helt til slutt nøt vi stillheten i den ubesudlede naturen i solnedgangen

Argentinakritisk uke

I bunn og grunn synes jeg Argentina er et flott land og Buenos Aires en fantastisk by å bo i for ei stund.
Men innimellom, som nå, sniker det seg inn en argentinakritisk følelse i meg. Akkurat nå er jeg veldig kritisk til mange deler av hverdagen min her og synes igrunn det er en del ting vi gjør på en like grei måte i Norge.

1. Isloasjon. Hvorfor skal man gå å fryse inne i leiligheter og på skolen når det egentlig ikke er særlig kaldt ute engang? (jeg er ikke ute etter logiske svar på dette)

2. Dulce de Leche. Eller hapå som vi kaller det i Norge. Jeg tror ikke det finnes et utrykk for smør på flesk her. I såfall tar de det ikke til seg. Jeg vil ikke ha Dulce de leche på alt mulig! Jeg vil nesten ikke ha det på noe. Og om jeg vil det så sier jeg i fra.

3. Krydre maten. Jeg er lei av mat uten smak.

4. Jeg vil ikke ha chips til maten.

5. Jeg vil ikke at alt vannet i dusjen plutselig skal bli kaldt.

6. Jeg misliker veldig stekt at alle machista-mennene på vei til skolen vår plystrer og roper etter oss. Litt respekt da, for faen. Porqué no te callás? Jodete!

Det var vel stort sett det. Går nok over i løpet av uka. Jeg elsker det jo egentlig. Eller, jeg liker jo flere ting her enn jeg misliker. Eventuelt snur det litt etter 17. mai-feiring på ambassaden her. Det er jo ikke helt sikkert det kommer til å reperesentere det jeg savner med Norge heller.

Befaring: Rosario

Annika og Åshild er på tur

Åshild er glad for å ha kommet seg ut av storbyens kjas og mas


Annika fikk seg litt av en is i Rosario

Det gjorde Åshild også

Trærne i denne byen hadde rare tagger


Det ble diskutert hva som egentlig menes med kolonial stil. Annika og jeg hadde en viss peiling, men kunne ikke si oss helt sikre. Om ikke dette huset på noen måter er preget av kolonial byggestil kunne det være det samme.

Og det fantes flotte monumenter til minne om frigjøring og Malvinas-krigen

Sushimenyen i denne byen var sommerfuglformet

Og sushien ble servert i båt og smakte godt

Befaring: La Plata

Annika, Anna, Manon og jeg var på tur til La plata, hovedstaden i provinsen Buenos Aires. Den ligger kun et drøyt steinkast fra Capital Federal Buenos Aires. Det var en fin by det!

Annika, Manon og Anna klar for katedralbesøk

Var katedralen klar for oss?

Ja...

Jeg så lyset

Som i Mendoza var det også i La Plata tilrettelagt for synd

Fra kirketårnet så vi utover hele byen. Legg merke til diagonalveiene. La Plata har et imponerende byplan

Mellom slagene passer Anna på at jeg ikke blir påkjørt av Thomas-toget. Det er fint

Og jentene blir glade når de får mat

Så dro vi på et museum. Annika gleda seg aller mest

De to mest imponerende utstilte funnene var beinet til Argentinosaurusen (t.v) og den svært godt bevarte Suecosaurusen(t.h)

Den søteste dinosaurusen på museet var Annika

Neidaså.

Jeg ble sliten av alle inntrykkene og måtte sette meg ned litt innimellom