Jakten på opprør

Endelig var det 8. mars igjen. Den store internasjonele kvinnedagen. Jeg hadde gleda meg lenge til denne dagen. For hvor kan man vel finne en villere feiring enn i dette opprørets land? Det tenkte jeg. Så jeg fikk med meg to jenter fra kurset mitt for å oppsøke mannevondskap og tåregass. Jeg har blitt fortalt at Plaza de Mayo er stedet for opprør og demonstrasjon, så vi dro dit.

Det var neimen ikke mange jernkvinner som hadde møtt opp.

Dog var det mange duer

Jenee og Tristan var med meg på jakten. Vi koste oss, følte oss frigjorte og priviligerte.

Mødrene på maiplassen er kvinner som kan å kjempe. Stille, men sterkt. Litteraturanbefaling fra min egen mor: http://www.adressa.no/meninger/article1285477.ece

Som seg hør og bør hadde i det minste handelsstanden fått med seg hvilken dag det var.

Vi fikk nyss om at markeringa av dagen skulle foregå i Rosedal og begynne litt seinere. Derfor dro vi innom botanisk hage for å finne roen i sjelen så lenge

Denne kvinnen har feiret dagen på samme måte i mange herrens år.

I botanisk hage så vi et tre som var helt enormt. Det passet bra til å ta konfirmasjonsbilde i.

Heldigvis insisterte jeg på at vi også burde ta close-up.

Da vi etter hvert kom fram til markeringa, viste deg seg å være et drittarrangement.

Noen markerte dagen med å gå på høye stylter

Andre slengte hverandre i bakken. Ganske imponerende igrunn.

Fra scenen spilte de dårlig musikk og prøvde å få med folk til å danse

Hvor blir det av feministene, abortforkjempere, sufragettene og likestillingsmenneskene? Jeg ville ha opprør jeg, ikke en 17-mai-aktig lek og morro-markering. Også her da, av alle steder.
Det nærmeste jeg kom var ei kvinne som kom bort til meg med en flyer om vold i hjemmet. Vold er ikke bare fysisk vold stod det. Mange opplever også psykologisk, seksuell eller økonomisk vold. Det stod et telefonnummer man kunne ringe dersom man var utsatt for dette. Like etterpå kom ei annen kvinne med en flyer om kvinnedags-rabatt på botox, leppefylling og rynkeglattings. Takke seg til