Chau Buenos Aires

Naa er det tid for at Aashild drar fra Buenos Aires. Det er veldig rart, litt trist og litt fint. I morra setter jeg meg paa bussen sammen med Fride. Da skal vi reise foerst til Santiago de Chile saa videre til Lima i Perú og derifra tar vi fly til Mexico. Der skal vi moete Ragne og Paal, det blir veldig fint. Saa, den 22 juli kommer jeg hjem til moderlandet igjen, det blir veldig spennende.

Saa naa sitter jeg her da og foelelsene stroemmer paa. I de siste dagene har jeg tenkt "jada, jenta mi, naa er du akkurat her for siste gang" Eller paa veldig lenge i alle fall. Det er veldig rart. Kommer til aa savne mye med Buenos Aires. Men heldigvis gleder jeg meg masse til aa komme hjem ogsaa. Aller mest til aa moete kjente og kjaere. Og nest mest til aa spise peppermakrell.

Men midt oppi all denne ambivalensen kommer en nyhet som et utelukkende fin og gledelig. Vaya voseo kommer til aa leve videre med nye historier og skildringer fra dette kontrastfylte landet. Vaar kjaere Anna Hedlund vil ta over som skribent og humorist. Saa etter en overgangsperiode med oss begge som skribenter blkir det Anna som blir sjef for vaya voseo. Til glede for oss alle!

Anna Hedlund i Februar mens Buenos Aires enda var nytt for oss begge

Møte med en ny kultur

Man kan lære å kjenne en ny kultur ved å bli kjent med dens ritualer. Ved å kjenne dens offer og gleder på kroppen kan vi lettere knytte ånd og på sikt sikre verdensfreden. Sist fredag fikk jeg muligheten til å bidra til dette da vår alles kjære Anna Hedlund inviterte oss med på å feire sol og fruktbarhet og sommer og stas på Midsommarfest hos det svenske instituttet i Buenos Aires.

Lille vackra Anna viser oss hvordan skikken er

Svenskene feiret stort at vi igjen har kommet til årets lengste dag- sånn omtrent. Dette er en gammel hednsk tradisjon har jeg latt med fortelle og vår egen Olav Trygvasson hadde kanskje en sentral rolle i begynnelsen av disse feiringene. Han skal i det minste ha vært med å gjøre om denne høytiden fra en offerhøytid til en kose-seg-med-øl-høytid.

Etter hvert kom kirka inn i bilde. De likte ikke denne hednske tradisjonen, spesielt ikke de obskøne visene som høret til. De foreslo at man hellerkunne feire at døperen Johannes ble født. Det ble ingen voldsom stemning for det.

På midsommarfesten pynter svenskene seg med blomsterkranser og fine kjoler. Vi tok denne skikken til oss og gjorde vårt beste for å vise at vi aksepterte dem og satte pris på deres kultur ved å lage blomsterkranser selv.

Fride og Åshild er fine


Ingunn er fin

Annika er fin

Svenskene feirer denne høytiden med en festmiddag. Det ble servert gravlaks med sennepsaus og sild av mange slag. Mens vi spiste ble vi til stadighet avbrutt av en kvinne som dro igang allsang. Det virker som om allsangen har en viktig samlende effekt i den svenske kulturen. Tradisjon tro gikk det medt i obskøne drikkeviser. Etter sangene løftet alle glassene sine og samlet seg til en bekreftende skål med akevitt. Det er vel nettopp sånn at i enhver kultur kan man finne likheter med sin egen, uansett hvor forskjellige de måtte være. Denne følelsen, som ga meg et smil om munnen, fikk jeg da jeg skjønte at det var akevitt de sjenket rundt.


Facundo, Fride, Åshild, Anna, Annika, Ingunn. Alle tok seg godt ut.

Jeg fikk fort en klar favoritt av svenskenes viser, det var deres "Internationell Snapsvisa" som går på melodien til internasjonalen og vitner om et folk og en kultur som også ser verdier utenfor sine egne landegrenser og som er åpne for påvirkning utenfra.

"Internationell Snapsvisa"

Mera brännvin i glaset

mera glas på vårt bord
Mera bord på kalasen
mera kalas på vår jord
Mera jorder med måne
mera måne i Mars
Mera marscer till skåne
mera Skåne, gubevars!

Gravlaks og sild gled etter hvert over i köttbullar, prinskorv og sist, men på ingen måte minst - Janssons fristelse. Fortsatt dro kvinnen i den ene allsangen etter den andre. Folk lo og moret seg. Det kan tyde på at den svenske kulturen har bevart noe av det hednske ved å sette ettertrykkelig pris på en gledelig stund i seg selv.

Dette var ikke første gang Anna Hedlund sang drikkeviser

Andre nasjonaliteter (som undertegnende) var hjertlig velkommen til svenskenes fest og vi ble også ønsket velkommen til å komme med kulturelle bidrag fra våre land. Svenskene satte tydelig pris på vårt bidrag "Vømmølstevet", noe som igjen vitner om deres åpenhet for omverdenen.

Etter middag ble det gjort klart til dans. De hadde laget en påle med noe blomster på som de danser i ring rundt. Og de sang og de moret seg. Måten svenskene beveget seg på til musikken kunne virke primitiv ved første øyekast. Men det tok ikke lang tid før vi så at denne skikken kunne minne om vår egen tradisjon med å gå rundt juletreet. Etter de var ferdige med ringdansen tok de helt villt av til gode gamle discoslagere. Unge som gamle danset og moret seg.










Slitne og fornøyde dro vi hjem fra festen noen erfaringer rikere og med en helt ny forståelse av vår bror i øst.

Felicitas Guerrero

I går var jeg på kino og så en flott film basert på en sann historie 1860-tallet om Felicitas Guerrero. Felicitas kom fra en rik familie og da hun var 16 år syntes faren at det var på sin plass at hun giftet seg med en kjamperik mann som var nesten 60 år. Han het Don Martín Gregorio de Alzaga og var en av de absolutt rikeste i Argentina på denne tiden. I filmen hadde ikke Felicitas spesielt lyst til det, det er vel grunn til å tro at det var sånn i virkeligheten også. Filmens Felicitas hadde dessuten en kjæreste som het Enrique Ocampo. Da Felicitas gifta seg dro Enrique ut i krigen. Dette var nemlig på den tiden Argentina var med i en krig som utslettet omtrent 80% av Paraguays befolkning og det er klart det trengs folk til det.

Etter ei stund fikk Felicitas en sønn som de kalte Felix. Han var en nett liten gutt. Men da han var 8 år døde lille Felix. Felicitas fikk en gutt til, men han døde like etter fødselen. Dette ble for mye for for gamle señor Alzaga så han døde like etter det. Felicitas var da omtrent da omtrent 25 år og enke etterlatt med store rikdommer.

Felicitas selv

Felicitas var kjent som den vakreste kvinnen i landet og det var ikke småtterier. I tillegg til dette var hun kjent for å være god og snill og ikke minst en dyktig businesswoman som hadde tatt over din manns eiendommer. På denne tiden møtte Felicitas igjen Enrique Campo som var like forelska i henne som i sin spede ungdom. Felicitas derimot var litt i tvil. Hun traff Samuel Sáenz Valiente som var rik, bereist og flott godseier. Hun ble forelska i han og de forlovet seg etter kort tid.

Men så, på selveste forlovelsesfesten fikk Felicitas vite at Enrique hadde kommet for å treffe henne. Felicitas gikk ut for å treffe henne og de hadde en høylytt samtale. Så opphetet ble denne samtalen at Enrique trakk revolveren. Felicitas prøvde å komme seg unna, men ikke Enroque traff henne i ryggen. Resten av historien er det to versjoner av. Enrique tok selvmord eller Enrique ble skutt av Felicitas' fetter som også hadde vært forelska i henne hele sitt liv.

Dette er historien sånn som den blir fortalt. I filmen var det mer som at Felicitas bestemte seg for å rømme med Enrique, men at hele familien kom føpende etter. Fetteren prøvde å skyte Enrique, men han holdt Felicitas foran seg som gissel helt til han skjøt både henne og seg selv. Hun døde ikke momentant, så hun rakk akkurat å krype inntil han så de døde sammen.

Det var en voldsomt fin, dramatisk og romantisk film med flotte kjoler og bilder og stas.
Jeg bar blitt kjempefacinert av alle disse historiene om de gamle rikingene som går rundt
omkring her.

Filmen. Med Felicitas og Enrique

Mitt bidrag til norsk kultureksport

Når man er på utveksling møter man flotte og mindre flotte mennesker fra hele verden. Før jeg dro sa mamma at jeg måtte være en god ambassadør for Norge. Det valgte jeg å ta til meg. Jeg vil vise dem hva Norge engentlig handler om tenkte jeg

Nå som oppholdet mitt i eksilnasistenes nye hjemland nærmer seg slutten velger jeg å oppsummere hva jeg her fått til av norsk kultureksport.

- Anna som er svensk har fått øynene opp for norsk musikk. Jeg skal ikke ta på meg all æren for dette, men en god del. Hun elsker Ane Brun og Madrugada og synes Lillebjørn Nilsen er litt mysig. Som representant ikke bare for et land, men også en landsdel skal jeg bruke de siste to ukene her til å smyge til henne Åge og Rotmo.

-Jeg har introdusert gammeldansk til personer fra Rakkestad, Sverige, Argentina, Finnland,USA, Spania og Panama. Størst suksess har jeg hatt i å servere den som medisin.

-Teknert, denne tradisjonsfylte varmende drikken, har jeg introdusert for folk fra Rakkestad, Sverige, Argentina, Usa, Spania, Panama, Colombia og Tyskland. Dette har vært en udelt suksess. Jeg insisterer som regel på at alle i Norge drikker mye av dette og synes det er kjempegodt.

-Jeg har begynt å fortelle hva navnet mitt egentlig betyr i festlige lag. Noen vil kalle dette partypooper, jeg kaller det en spennende inngang til den norrøne mytologiens verden.

-Jeg insisterer på at Norge er bedre i sport enn Sverige. Selv om jeg egentlig ikke bryr meg om det. Teller dette?

-Vi arrangerte 17-maifest og var kjempenasjonalistiske hele kvelden.

-Jeg dro iland en 9'er (av 10) på eksamen i politisk kommunikasjon ved å unngå spørsmålet og heller skrive om hva jeg egentlig tenker om dette stortingsvalget som kommer i løpet av året. Professoren presiserte at han hadde lært mye interessant om Norge av å rette eksamenene. Jeg følte at mitt intellekt endelig ble verdsatt.

- Snakket en hel muntligeksamen i spansk om hvor populært det er å skaffe seg thailandske koner i Norge. Høyst interessant syntes de det var.

Gammeldansk

Litt skeiv gammeldansk ved Casa Rosada

Litt skeiv gammeldansk ved litt skeivt flagg og litt skeiv obelisk
Et brasiliansk par som kom forbi syntes gammeldansk var så fin at de også ville ta bilde

Medialunas <3

Verdens mest autentiske profesorito

Nå har jeg akkurat avslutta historiefaget mitt med verdens mest autentiske professor. Denne mannen går alltid i strøken dress med slips og frakk. Han røyker pipe og skriver med fyllepenn. Han har en stor ring på den ene lillefingeren som vi alle skjønner at han har fordi han er med i et spennende brorskap av noe slag. Vi er hjertlig velkommen til å stille spørsmål fra timene, men da må det skje like etter timen, ikke via mail som til de andre. Denne mannen er nemlig ikke så sikker å at internett har kommet for å bli. Denne mannen blir tiltalt høflig for å si det sånn. Hver historietime spør han hvor langt har vi kommet? Han er ikke glemsk, har bare mange klasser i det samme faget. Så svarer noen for eksempel 1870. Så sier han javelja også prater han derifra i to timer uten jukselapp eller powerpoint eller den slags dritt. Men han tar seg tid til digresjoner. Og digresjonene er det beste av alt. Han er verdens mest autentiske professor.

I dag hadde han den beste digresjonen av alle. Han snakket om sin ville tid som student under det siste militærdiktaturet. Skjult bak sen strøkne dressen og veldtelte gammelmannsskjegget er namlig en mann som ble fengslet tre ganger av at regime som kastet 10-30.000 "oposisjonelle på sjøen fra fly.

Første gangen han ble fengsla var det fordi han kasta stein på politiet. Se for dere det. Og her er det ikke snakk om sånn barnslig steinkasting, dette var ekte kamp mot ondskapens regime. Dette gjorde han blant annet sammen med sin venn Jorge. Jorge er som jeg forsto en av de mest kjente forsvunnede oposisjonelle fra diktaturtiden. Han var en god venn av vår venn professoren. Midt i historien la han til at Jorge i sin barndom var akkurat som alle andre, og at mora hans som alle andre gitt ut og drakk kaffe og spiste medialunas. Anna og jeg så på hverandre, følelsen av gjennkjennelse gikk kaldt nedover ryggen vår- vi gjør også det. Vi elsker medialunas. Dette angår oss tenkte vi. Det kunne vært våre sønner som forsvant.

Den andre gangen han ble fengsla fikk jeg ikke helt med meg hvorfor. Men studiehverdagen var tøff, så mye skjønte jeg. Det var ikke lett å vite hvem man kunne stole på. Universitetsmiljøet var lite og han kjente alle. Plutselig kunne folk forsvinne. Og mange av dem, blant annet professor Autentisk gjorde ting som kunne føre til at han også kunne forsvinne. Han leste for eksempel om Mao og Che Guevara. Av de 30.000 som forsvant var de fleste mellom 20 og 30.

Da han fortalte om den tredje gangen han ble fengslet måtte han le litt. Det var på den tiden han hadde stort skjegg og var med i en gjeng som hadde det. På rommet sitt hadde han forbudte flagg og forbudte bøker. Så da politiet huket han inn fra gata en gang var han sikker på at nå var det slutten, nå visste de hvem han var. Men der tok han feil. Politiet hadde uket han inn fordi han gikk forbi politistasjonen 3 ganger på en dag. Dette syntes de var mistenkelig. Men heldigvis visste de ingenting om hva som var å finne på rommet hans, så de lot han gå igjen.

Plutselig så han seg ferdig med digresjonen og fortsatte å snakke om den kalde krigen og øst og vest og atomvåpen og det som verre er. Veldig autentisk.

Det er noe med at få er så militante som diktatorer.

Åshildlivet i det siste

Ut på tur med joggesko. Legg merke til den paradoksale kontrasten mellom den frie buskeveksten og de høye husene.

Foto: Facundo
Anna presser på meg fine svenskesnobbvaner

Foto: Facundo

Jentutten er klare for bursdagsmiddag på en råflott restaurant

Og gutta var klare for middag

Smiiil! Åshild, Anna og Facundo


Anna og jeg har havna på medialunaskjøret

Medialunas som ligger i skje. Medialunas er det beste som fins. Medialunas fortjener en egen bloggpost. Eller en egen blogg. Eller et eget internett.

Råflott Puerto Madero


En gang spiste jeg dette til middag. Det var veldig godt og så dessuten veldig fint ut.

Min spanske kamerat Miguel er på besøk og jeg tar han med på sightseing:)

Funfact

Det koster 120 pesos, det vil si omtrent 230 norske kroner å få en låsåpner til å komme å åpne døra di natt til lørdag i Buenos Aires.

Første skikkelige eksamen i det fremmede landet

I dag har jeg hatt min første avsluttende eksamen. Det var i Argentinsk historie. Vil ikke si at det gikk spesielt bra. Det finnes mange oppgaver jeg heller ville ha fått enn de vi fikk. For eksempel "Grei ut om perioden 1826 til 1880 -Skriv alt du kan komme på om denne, gjerne usammenhengende og stikkordsmessig. Ikke vær redd for å lage egne tvilsomme teorier om hvorfor ting skjedde der du måtte føle for det. Hva synes du om Presidentene? Begrunn meningene dine useriøst og følelsesmessig. Hva ville du gjort annerledes om du var president?"

Og som sånn ekstraspørsmål kunne vi fått: Grei ut om dekningen av tsunamien - bølgen som rystet oss alle og fortell med dine ord nøyaktig hva du syntes om den.

For mestringsfølelsen sin del skal jeg fortelle litt om noen luringer som har vært presidenter her i dette landet.

Juan Manuel de Rosas var såkalt president i Argentina i 16 år. Litt fram og tilbake var det, men han hadde stort sett lovgivende, utøvende og dømmende makt i landet fram til 1852, da ble han satt på en båt til England. Han var veldig glad i penger, men ikke så glad i mennesker og forandring.
Justo José de Urquiza var president etter Rosas. Han var skikkelig president fordi han lage grunnlov og samla en stor del av landet til et lykkelig rike. Han var mye gladere i folk og forandring enn Rosas. Men han var ikke så veldig glad i urbefolkningen.


Domingo Faustino Sarmiento var president fra 1868 til 1874. Han ville alfabetisere folket, var veldig opptatt av at alle skulle få grunnutdanning. Også var han opptatt av at man skulle glemme disse indianerne og de ekle gauchoene.

Julio Argentino Roca var en stram mann. Han var president fra 1880, men gjennomførte mye rart før det og. Han var for eksempel krigsminiser før han før ble president. Da gjennomførte han en storstilt aksjon for å drepe alle indianere som var igjen i landet, vaske ørkenen som det het. Roca blir husket som helt av noen og som kjiping av andre

Fikk jeg muligheten til å skrive dette på eksamen? Nei.