Møte med en ny kultur

Man kan lære å kjenne en ny kultur ved å bli kjent med dens ritualer. Ved å kjenne dens offer og gleder på kroppen kan vi lettere knytte ånd og på sikt sikre verdensfreden. Sist fredag fikk jeg muligheten til å bidra til dette da vår alles kjære Anna Hedlund inviterte oss med på å feire sol og fruktbarhet og sommer og stas på Midsommarfest hos det svenske instituttet i Buenos Aires.

Lille vackra Anna viser oss hvordan skikken er

Svenskene feiret stort at vi igjen har kommet til årets lengste dag- sånn omtrent. Dette er en gammel hednsk tradisjon har jeg latt med fortelle og vår egen Olav Trygvasson hadde kanskje en sentral rolle i begynnelsen av disse feiringene. Han skal i det minste ha vært med å gjøre om denne høytiden fra en offerhøytid til en kose-seg-med-øl-høytid.

Etter hvert kom kirka inn i bilde. De likte ikke denne hednske tradisjonen, spesielt ikke de obskøne visene som høret til. De foreslo at man hellerkunne feire at døperen Johannes ble født. Det ble ingen voldsom stemning for det.

På midsommarfesten pynter svenskene seg med blomsterkranser og fine kjoler. Vi tok denne skikken til oss og gjorde vårt beste for å vise at vi aksepterte dem og satte pris på deres kultur ved å lage blomsterkranser selv.

Fride og Åshild er fine


Ingunn er fin

Annika er fin

Svenskene feirer denne høytiden med en festmiddag. Det ble servert gravlaks med sennepsaus og sild av mange slag. Mens vi spiste ble vi til stadighet avbrutt av en kvinne som dro igang allsang. Det virker som om allsangen har en viktig samlende effekt i den svenske kulturen. Tradisjon tro gikk det medt i obskøne drikkeviser. Etter sangene løftet alle glassene sine og samlet seg til en bekreftende skål med akevitt. Det er vel nettopp sånn at i enhver kultur kan man finne likheter med sin egen, uansett hvor forskjellige de måtte være. Denne følelsen, som ga meg et smil om munnen, fikk jeg da jeg skjønte at det var akevitt de sjenket rundt.


Facundo, Fride, Åshild, Anna, Annika, Ingunn. Alle tok seg godt ut.

Jeg fikk fort en klar favoritt av svenskenes viser, det var deres "Internationell Snapsvisa" som går på melodien til internasjonalen og vitner om et folk og en kultur som også ser verdier utenfor sine egne landegrenser og som er åpne for påvirkning utenfra.

"Internationell Snapsvisa"

Mera brännvin i glaset

mera glas på vårt bord
Mera bord på kalasen
mera kalas på vår jord
Mera jorder med måne
mera måne i Mars
Mera marscer till skåne
mera Skåne, gubevars!

Gravlaks og sild gled etter hvert over i köttbullar, prinskorv og sist, men på ingen måte minst - Janssons fristelse. Fortsatt dro kvinnen i den ene allsangen etter den andre. Folk lo og moret seg. Det kan tyde på at den svenske kulturen har bevart noe av det hednske ved å sette ettertrykkelig pris på en gledelig stund i seg selv.

Dette var ikke første gang Anna Hedlund sang drikkeviser

Andre nasjonaliteter (som undertegnende) var hjertlig velkommen til svenskenes fest og vi ble også ønsket velkommen til å komme med kulturelle bidrag fra våre land. Svenskene satte tydelig pris på vårt bidrag "Vømmølstevet", noe som igjen vitner om deres åpenhet for omverdenen.

Etter middag ble det gjort klart til dans. De hadde laget en påle med noe blomster på som de danser i ring rundt. Og de sang og de moret seg. Måten svenskene beveget seg på til musikken kunne virke primitiv ved første øyekast. Men det tok ikke lang tid før vi så at denne skikken kunne minne om vår egen tradisjon med å gå rundt juletreet. Etter de var ferdige med ringdansen tok de helt villt av til gode gamle discoslagere. Unge som gamle danset og moret seg.










Slitne og fornøyde dro vi hjem fra festen noen erfaringer rikere og med en helt ny forståelse av vår bror i øst.