Livet på språgkurs

Nå er min tredje uke med språkkursing snart ferdig. Jeg har igjen ei uke før alvoret virkelig starter. Språkkurset har så langt vært greit nok. Ofte leser vi tekster høyt på rundgang, jeg stotrer mest i klassen. Så får vi en oppgave som for eksempel er skriv et leserinnlegg der dere tar for dere det dere syntes var mest interessant i denne teksten og skriver litt om hva dere synes om det. Eller enda bedre, lat som om dere er den ene karakteren i historien vi akkurat leste og skriv et brev hjem der dere forteller hva dere følte i det øyeblikket. Gå sammen to og to. Det er spesielt når det er svette-varmt i klasserommet at disse oppgavene er gøyale å få. Så sitter vi der da og formulerer setningene sammen.

Men vi blir veldig kloke da, og de andre i klassen min er koslige mennesker. Det er bra.

Jake og jeg skriver om alles søken etter identitet med inspirasjon fra det tragiske dødsfallet til den argentinske artisten Rodrigo.

Sabrina og Elisabeth er glade for at de er ferdige med teksten.

Her er nesten hele klassen samlet. Ut på tur.

Endelig har jeg fått meg studentvisum!

Jeg hadde hørt mye spennende om det argentinske byråkratiet før jeg kom hit. Og i går fikk jeg oppleve, altså kjenne på kroppen, hva det var snakk om. I utgangspunket kan man være her kjempelange uten visum, men om man skal sudere må man ha en slags studie- og arbeidstillatelse. Og dette ordner man på migrasjonskontoret. Man tar med seg 2 passbilder (blå bakgrunn, 3/4 profil, ikke smil!), attest på at man ikke har gjort noe ulovlig i Argentina, kopi av samtlige sider av passet, passet selv og bekreftelse fra universitet. Så møter men opp tidlig på mårran. De slutter å dele ut kølapper klokka 10. Noen jeg snakk amed hadde vært der siden klokka 5 på natta. Sånn sett slapp jeg billig unna og kom litt før 9.

Så setter man seg pent ned og venter på tur. Og når man tror man er ferdig og er overrasket over hvor fort og greit dette gikk, får man beskjed om å sette seg på et rom å vente til man blir ropt opp. Det viser seg at dette tar noen timer. En av de amerikanske gutta fra språkkurset mitt valgte å bruke denne ventetida på å lese i et voksen-magasin han hadde kjøpt seg. Jeg og svenske-Anna var enig om at det ikke var greit.



Jeg prøvde meg på å ta bilder for å dokumentere det hele, men det var ikke greit. Men da er da i det minste dette ene, ganske dårlige bildet jeg har fra seansen ulovlig. Så spennende!

Teknisk Support

Etter litt research viser det seg at jeg sannsynligvis kan ta problemene dere har hatt med innleggene på min kappe. Tror det skal være bra nå. Så prøv igjen!

Det er så varmt her!

Jeg hadde på en måte innstilt meg på at temperaturen her skulle være som i Norge på en god sommerdag. De første dagene var det sånn, men nå har det tatt helt av. Jeg er svett og varm hele tiden. Noen ganger går jeg inn på butikker bare for å få være i airconditionert luft. På universitetet har de ikke aircondition, og det er så mye bråk fra gata at vi ikke kan ha vinduene oppe. Så der sitter vi da, og higer etter blåsene som kommer fra den stakkar vifta vi har fått. Jeg drikker syke mengder klorvann (dvs springvann) hver dag. Likevel føler jeg meg som en rosin når kvelden kommer.

Men jeg vet jo at det er umulig å få noe som helst medfølelse for dette fra vinterlandet. Det er jo umulig å forestille seg at det kan bli for varmt når man begynner å bli lei av vinter. Jeg for min del har glemt hvor forferdelig kaldt det var da det var nesten -15 dagene før jeg dro.

Requetito 3

Nei, se der! En sopa de letras. Og neimen, man skal finne land i afrika!

Requetito 2

Dagens tema i spalten er det samme prefikset som sist, nemlig re. Internettstedet jeg sitter paa heter nemlig ReViritual. Nok et bevis paa levende prefiks.

Nye beretninger fra tangolandet

Nå har jeg tilbakelagt den første uka mi her i Buenos Aires og ett og annet å fortelle om det. Jeg har hatt besøk av Ingvild nesten hele tiden, og det har vært veldig trivelig! Vi har sett oss rundt i byen, spist god mat på restauranter og sett på folk som danset tango.

Jeg har begynt på språkkurset mitt også. Jeg kom med på det høyeste nivået, noe jeg satt veldig pris på. Der jobber vi med subjuntivo (konjunktiv) og med myter og legender fra Argentina. Jeg er dårligst på mitt nivå og er den med helt klart mest teoretisk tilnærming til språget. I tillegg er jeg yngst og den med minst behov for å konsekvent fortelle hvordan alt er i mitt eget hjemland eller andre steder jeg har vært. Men det kler meg jo tross alt bedre å være dum og deilig enn å være brautende besservisser. Man må se på det sånn. De jeg går sammen med er veldig trivelige da! Vi koser oss og lærer masse.

Mens jeg har vært på kurs har Ingvild gjort seg kjent i byen så hun kunne ta meg med steder på kvelden.

Jeg har bitt meg merke i at argentinske folk er kjempetrivelige. De virker ikke alltid så imøtekommende, men om man ber om hjelp til noe, spør om veien eller noe annet blir de kjempeglade og gjør sitt ytterste for å hjelpe til. Jeg fortalte en taxisjåfør at jeg var så imponert over dette i går. Da ble han glad.

Teknisk Support

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at mange ikke får til å legge inn kommentarer på bloggen. Jeg har ikke peilig på hvorfor. Men om dere har gmail-adresse, kan dere logge inn med den. Og om dere, i motsetning til min far, ikke er bekymret for å forsvinne i cyberspace så kan dere jo registrere dere.

Funfact nr 2

Det er omtrent like mange voldsepisoder som banker på gatene i Buenos Aires sies det. Det skal illustrere at det er veldig få. Og det er fint!

Verden i flere bilder

Heltene skal dyrkes. Fra venstre: Tangohelten Carlos Gardel (tror jeg), Evita Peron og Diego Maradona

Laika! Kom da, Laika.

Anna er fra Sverige og er veldig jovial. Hun går på spanskkurs sammen med meg. Det hender at vi gjør narr av amerikanernes stygge aksent sammen.

Ingvild venter spent på pizza på den eldste pizzarestauranten i La Boca

Namnam. Pizza. Det er de flinke på her!

Disse luringene er veldig populære her. Det synes jeg er trygt og godt.

En veldig autentisk opplevelse med spontant liveorkester.

Jentene på tur

De som jobba på denne restauranten insisterte på at vi burde ta et bilde sånn som dette.

Bydelen La Boca er veldig fargerik og fin. De som begynte å bo der var så fattige at de malte husene med malingsrester som drev i land. De levde såpass hardt liv at de utviklet tangoen. Nå selger de effekter som bærer preg av dette til turister.

Maradona. Ingen over ingen ved siden av.

Ingvild og jeg koste oss på restauranten Siga la Vaca. Det er en kjøttrestaurant med en stor salatbuffet og et slags grill-kjøkken hvor det sto menn og grillet kjøtt til oss. Det var smakte veldig bra! Vi åt godt og lenge.

Disse karene visste å nyte fordelene av selvforsynt restaurant. De var garvet og spiste spekeskinke og oliven til forrett og bare kjøtt til hovedrett.

Jeg har kjøpt meg ny kjole som jeg synes er veldig fin

Bevis fra den tredje verden - en spalte til glede for changemakere

Nå er det nok SAP. Et gjeldstynget land er lei av dette.

HIV? Ta testen. Det er lettere å ta den enn å bestemme seg for å gjøre det.
HIV finnes altså. I dette landet hos omtrent 2% av den voksne befolkning. Og helseminesteriet anbefaler altså folk å teste seg. Og noen har hengt et teppe eller noe over...

Requetito 1

Denne nye spalten vil først og fremst være til glede for de som synes språklige finurligheter er like morsomt som jeg synes.

Ok. Jeg kan bekrefte at prefikset re- ikke er funnet på av Julian. Det er levende. Og jeg kan med det samme avkrefte hans skjødesløse teori om at det bare er brukt blant de unge. En voksen dame kunne i dag fortelle meg om mange steder jeg burde besøke som er relindos.

Livet i bilder

Skal det være så skal det være, sa kjærringa og la ut bilder allerede andre dag med blogg.

Jeg bor i åttende etasje og blir svimmel når jeg ser ned fra terassen. Men det er veldig fint så lenge jeg ikke ser rett ned. Og det er strengt tatt ikke nødvendig

På guidet tur sammen med de amerikanske skreppene kunne guiden fortelle oss ett og annet fra Buenos Aires. Legg merke til den lille mannen som sneik seg med for å se til at alt gikk greit for seg.

På Plaza de Mayo var det manifestasjoner og demonstrasjoner hver dag hele tiden, kunne guiden forelle oss. Da vet jeg hvor jeg skal gå om det er noe som plager meg. Denne gjengen på bildet var en fast gjeng kunne han tilføye.

I dette huset bor og jobber presidenten. Henne er de misfornøyde med. Da økonomien gikk ad undas i 2001 måtte de bygge store sperringer som hindret manifestantene i å drepe daværende presidendito.

Et utrent øye vil kunne tro at de svarte flekkene på dette bildet er søl. Men jeg, som har vært ut en vinterdag før, ser lett at det er Falklandsøyene, eller Las Malvinas som de egentlig heter.

Søta bror har hatt en del innflytelse på fargebruk i deler av denne byen.

Her hviler Evita. Det var ingen selvfølge lærte vi

Funfact nr 1

På kafeer serverer de et lite glass vann sammen med kaffen.

Første beretning fra eksilnazistenes (nye) hjemland

På flyplassen ble jeg møtt av to damer med skilt som det stod Universidad del Salvador på. Det var veldig hyggelig. Så ventet vi på flyplassen til alle de skulle hente hadde kommet. Vi ble nok ca 20 til sammen og av alle dem var jeg den eneste som ikke er fra USA. Så når de spurte hvor jeg var fra og jeg svarte Norge sa de sånne ting som ”wooow, is that like in the netherlands or something?” På bussen inn til byen snakket de om hvilke alkoholregler de skolene de gikk og bodde på hadde og hva de syntes om det.

Jeg fikk litt problemer med å finne adressen til leiligheten min. Men da fikk jeg bekreftet en mistanke jeg hadde om gamle argentinske menn. De er akkurat sånn som på den filmen jeg så på film fra sør om gamle tango-storkarer. Skikkelig joviale. Han var kjempehjelpsom og ga seg ikke før han var helt sikker på at jeg fant fram. Da ble jeg glad.

I morgen skal jeg på en rundtur i byen med de amerikanske skreppene og gutte-skreppene. Det er en fin event.

Buenos Aires ser ut som en flott by! Jeg kan kose meg her. Men akkurat nå er jeg sulten, tørst og sliten. Og de som kjenner meg vet hvor hyggelig det er.